Jeg husker det som om det var i går. Dagen jeg veide meg hos helsesøster. Avkledd og sårbar i underbukse og undertrøye, foran en autoritetsperson som helsesøster jo er.
«Du er ikke tjukk, men du er lubben og må passe vekta»
Hun trengte ikke si noe mer. Jeg visste allerede at tjukk var feil og farlig. Ekkelt og stygt.
Og jeg hadde øyne og hadde selvfølgelig allerede observert at jeg ikke var av de tynneste. Dessuten ble de tjukke barna i klassen mobbet. Jeg ville ikke bli kalt “feit gris” og “Miss Piggy” slik de ble. Det siste jeg ønsket var å få uønsket oppmerksomhet rettet mot meg og kroppen min. Skolen var ikke mitt favorittsted, jeg ville absolutt ikke at det skulle bli verre.
Klart hun hadde rett. Jeg måtte passe meg!
Jeg ble sendt ut på gangen med denne nye innsikten om meg selv, vekten, skrevet ned på en lapp. Det var konkurranse blant jentene; tallene ble sammenlignet. Jeg husker fortsatt at jeg misunte venninnen min sitt mye lavere tall.
Det var i 1985. Jeg var ni og et halvt år.
Det ble et før- og etterøyeblikk.
Spør psykologer og andre som jobber med spiseforstyrrelser, og du vil få bekreftet at mange har et slikt øyeblikk å peke tilbake på som et tydelig startpunkt for et forstyrret forhold til kropp og mat.
Neste gang jeg ble veid var året blitt 1989. Jeg var (nesten) tretten og allerede godt kjent med sult og kaloriunderskudd. Det gikk i ergometersykling og tørre klibrød med magerost før skolestart.
Jeg visste hva et kosemerke var lenge før jeg nådde puberteten. Jeg sluttet ikke fred med kroppen og maten før jeg var godt over førti.
Vi veier fortsatt barna våre i 2024, til tross for uteblitt effekt.
For å sitere de tolv ledende forskerne som i 2020, noe skuffet, la fram rapporten «Forebyggelse af overvægt blandt børn og unge» i regi av danske Vidensråd for forebyggelse:
Vi aner ikke hvordan man effektivt forebygger overvekt. Vi står på bar bakke i forebyggelsen av overvekt hos barn og unge og blir nødt til å gå nye veier.
Vidensråd for forebygging (2020)
Men selv med ny viten fortsetter vi i det gamle, godt oppkjørte vektfokuserte sporet. Vi veier fortsatt barna våre i 2024 til tross for at:
- Vi vet at det å anse seg selv som overvektig, uavhengig av BMI, er forbundet med framtidig vektøkning.
- Vi vet at livsstilsintervensjoner med mål om forebygge overvekt hos barn ikke fungerer på lang sikt.
- Vi vet at vektstigma og utenforskap bidrar til økt dødelighet og dårligere helse.
- En av fire tredjeklassinger ønsker seg en annen kropp
- Vi ser en økning i spiseforstyrrelser og andre psykiske lidelser hos barn og unge
Hvorfor gjør vi det fremdeles? Hva er vi redde for skal skje dersom vi løfter blikket fra vekten og i stedet ser barna som de hele menneskene de er?
Variasjon i kroppstørrelse har alltid eksistert. Vi trenger å lære oss selv og barna at sånn er det. Alle er like mye verdt. Punktum.
Jeg tror ikke det finnes helsesykepleiere som ønsker noe annet enn godt for barna våre. Det er systemet som må endres, rammebetingelsene vi beveger oss innenfor. Også må ansvaret tilbake der det hører hjemme, til beslutningstakere, politikere og fagfolk. De må løfte blikket fra vekten og fokuser på at vi er hele mennesker. Og la for guds skyld barna få spise seg mette, uansett hva tallet på vekten viser.
Jeg skulle ønske verden så annerledes ut nå i 2024.
Mye har endret seg siden jeg vokste opp. Samtidig viser historiene jeg har fått tilsendt etter at jeg delte min frustrasjon og undring over Aftenposten sin leder «Sett barna på vekten», at vi fortsatt har et system som ikke fungerer til barnas beste. Vi har en lang vei å gå.
Vi trenger ikke sortere folk etter BMI-kategori. Helse er mer enn vekt og det finnes mer bærekraftige tiltak for god helse enn kalorirestriksjoner, matplaner og trening som tiltak for å holde balanse i energiregnskapet.
Jeg ønsker ikke empati eller forståelse som reaksjon på min historie. Den er langt fra unik. Jeg ønsker at vi blir sinte på vegne av barna våre (og barnet vi en gang var) og forlanger bedre.
Barna våre fortjener bedre. Du og jeg også.