Forfatter: Marianne Sæbø

Overlegen advarer mot slanketrender i sosiale medier – men bare hvis du er normalvektig. Det er en helseskadelig dobbeltstandard.

Algoritmene skiller ikke på BMI når de fyller unges skjermer med før- og etterbilder, usunne kroppsidealer og kreative oppskrifter på hvordan kutte kalorier. Vi trenger ikke sortere mennesker etter kroppsstørrelse for å avgjøre hvorvidt slike slanketrender i sosiale medier skader. Det er likevel nettopp dette overlege Hjelmesæth gjør i sin uttalelse til Nettavisen 25. januar 2025.

Glemte legen løftet om å først og fremst ikke gjøre skade?

En farlig dobbeltstandard

Legen synes det er «dumt» at unge påvirkes av slanketrender og «dietter basert på kaloriunderskudd». Bekymringen hans kommer imidlertid med et helseskadelig forbehold: Mens han frykter at slikt innhold kan skade og føre til spiseforstyrrelser hos normalvektige, mener han samtidig det er nyttig og legitimt for unge i større kropper.

Lavere vekt anses altså som så viktig for denne gruppen, at det ikke bare trumfer bekymringen for deres psykiske helse, men også legitimerer de potensielt skadelige bivirkningene av metodene han advarer tynne mennesker mot. Det er en livsfarlig dobbeltmoral som vitner om et reduksjonistisk menneskesyn og en snever forståelse av hva som utgjør god helse.

Det er et paradoks at fagfolk fortsatt forsvarer kaloriunderskudd som helsetiltak, når deres egen forskning viser at det sjelden gir varige resultater. Vi vet også at slanking ofte er første skritt mot en spiseforstyrrelse, og at et forstyrret forhold til kropp og mat kan gå utover både helse og livskvalitet lenge før det oppfyller kriteriene for en klinisk diagnose. 

Kropp og mat fyller mye for mange

Ikke alle unge med høy vekt har et dårlig forhold til kroppen eller utvikler spiseforstyrrelser. Men vi kan med sikkerhet si at høy vekt ikke beskytter mot denne risikoen. Tvert imot ser vi at unge med høy BMI har økt sannsynlighet for å ty til ekstreme og skadelige slankemetoder.

Forskning og samfunnstrender viser noen tydelige trekk som en lege med kjennskap til feltet bør ta med i vurderingen før han uttaler seg om et så sårbart tema som kropp og unge:

• Allerede i tredje klasse ønsker ett av fire norske barn seg en annen kropp.
• Blant ungdom sliter én av fem med negative tanker om mat, kropp og vekt.
• Det er en sterk sammenheng mellom bruk av plattformer som TikTok og Instagram og spiseforstyrrelsessymptomer.

Når forekomsten av spiseforstyrrelser har doblet seg de siste tjue årene, er det både uetisk og faglig uholdbart å begrense bekymringen til dem med lavest BMI, slik overlegen gjør i denne saken.

Stigma og kroppsskam gjør syk

Mennesker med høy vekt møter skadelige fordommer i samfunnet, helsevesenet og sosiale medier. Å vise seg på TikTok i en stor kropp fører ofte til et kommentarfelt fylt av stygge kommentarer.

Jeg antar at det er den forhøyede sykdomsrisikoen enkelte mennesker med høy vekt har, som gjør at overlegen tviholder på vektfokuset i denne saken. 

Men når unge mennesker med høy vekt debuterer som slankere, er det sjelden frykten for diabetes type 2 som driver dem. De vil passe inn i et samfunn der tynnhet er normen, en standard sosiale medier hamrer inn med ekstrem kraft. Og som Nettavisens sak illustrerer: Der mangler det ikke på tips til hvordan man kan krympe kroppen. 

Sykdomsrisikoen som Hjelmesæths kretser primært tilskriver kroppsvekten, henger i realiteten også sammen med vektstigma og dårlig kroppsbilde.

Det er vondt å føle seg annerledes. Mange som har en høy vekt, lever med en konstant skam over kroppen og frykt for å falle utenfor. Det setter dype spor. Stress knyttet til stigma, ensomhet og et dårlig kroppsbilde har veldokumenterte helsekonsekvenser: økt risiko for hjerte- og karsykdom, tidlig død, diabetes, høyt blodtrykk, betennelse og depresjon. 

Internaliserte fordommer fører til negative tanker og følelser om egen kropp, som igjen kan resultere i overspising, mindre fysisk aktivitet og ytterligere vektøkning.

Paradoksalt nok gjør fokuset på kalorier og vekt det vanskeligere å opprettholde sunne vaner. Forskning viser dessuten at vektfokus og slankepress ofte fører til vektøkning, ikke vekttap. Slanking, særlig blant unge, er forbundet med høyere vekt senere i livet, og jo flere slankeforsøk, desto større er sannsynligheten for en høyere vekt som voksen.

Alt dette må også med i regnestykket når man vurderer hvorvidt det er helsebringende å gi grønt lys til kalorirestriksjoner for mennesker med høy vekt i dagspressen.

Høy vekt gir farlige blindsoner

Vi lever i et samfunn der mennesker med høy vekt ofte anbefales adferd som ville blitt kalt spiseforstyrret hos tynne, som det å ignorere kroppens sultsignaler, spise kalorifattig etter regler, veie seg hyppig og trene for å oppnå energibalanse. Når tynne gjør det samme, anses det som farlig. Da kommer bekymringene og hjelpen.

Men når vekten er høy, gjør den store kroppen ofte at man blir usynlig i møte med helsevesenet. Forstyrret spiseadferd stemples først og fremst som et hinder for vektnedgang, både av pasienten selv og helsepersonell, i stedet for å utløse nødvendig hjelp.

Fokus på lavere vekt som helsemål ved såkalte «livsstilsendringer» fører til at kaloriunderskudd ofte anbefales som et universalmiddel for bedre helse når kroppen er stor. Sammen med det internaliserte stigmaet mange i store kropper bærer med seg, gjør dette at spiseforstyrrelser ofte blir underdiagnostisert når vekten er høy.

Hjelmesæth framstår derfor som en talsperson for den skadelige diettkulturen han advarer mot, og blir en slags influenser i hvit legefrakk som ukritisk verdsetter en mindre kropp.

Sult er sult

Har man en kropp som er større enn normen, lærer man tidlig å overhøre sult, drøye maten og spise kalorifattig. Men er dette virkelig strategier vi ønsker at unge skal ta med seg inn i voksenlivet?

«Når folk snakker om kaloriunderskudd, snakker man i realiteten om å sulte seg selv, men det brukes penere ord», påpeker journalist og sykepleier Ingeborg Senneset i samme sak. Ernæringsfysiolog Tine Mejlbo Sundfør beskriver også hvordan konsekvensene av underernæring er mange og alvorlige.

Når vi spiser for lite, slår kroppen alarm. Den skiller ikke mellom et ønsket vekttap og reell hungersnød – og bryr seg ikke om kaloriunderskuddet er forskrevet av TikTok eller en overlege ved et offentlig sykehus.

Sult er sult uansett BMI. Kroppen er klok på den måten. Sult betyr livsfare. Den forsøker bare å beskytte oss.

Det finnes ingen magisk BMI-grense som demper sultfølelsen som river i magen og gjør det vanskelig å sovne om kvelden. Å gå på skolen med for lite mat i kroppen, trene i kaloriunderskudd, takke nei til mat med venner for så å overspise i skjul når sulten ikke lenger lar seg kontrollere – ingenting av dette er helsefremmende. Likevel er dette en del av det hemmelige livet mange i store kropper lever for å nå opp til samfunnets tynnhetsnorm. 

Når fagfolk som overlege Hjelmesæth validerer kaloriunderskudd og slanketrender som veien til bedre helse for unge med høy BMI, legitimerer de en kultur der mat må fortjenes, sult blir en seier, og trening reduseres til kalorikontroll.

Trygghet over slankepress

I artikkelen anbefaler overlegen at unge med høy BMI får veiledning av familie, bekjente eller helsevesenet hvis de skal ned i vekt. Men barn og unge trenger ikke at deres nærmeste bekrefter det de allerede frykter: at kroppen deres er feil og må endres. De trenger trygghet, ikke slankepress.

La oss heller lære bort at mat er næring, nytelse og fellesskap. La oss koble bevegelse med glede, i stedet for å gjøre trening til et verktøy for å holde orden i kaloriregnskapet. Og ikke minst: La oss gi barn og unge trygghet i at kroppen deres er til å stole på – og at den skal lyttes til, både når den sier den er sulten og når den er mett.

Når media ringer for en kommentar om skadelige slanketrender, har enhver lege et særlig ansvar for å huske sitt grunnleggende løfte:

Primum non nocere. Først og fremst – ikke gjør skade.

Om bedre helse faktisk er målet, burde vi heller fokusere på tiltak som fremmer helse uavhengig av hva tallet på vekten viser.

Og fristes du til å gi råd om hvor mye eller lite folk bør spise, gjør det i et trygt rom, ansikt til ansikt med den du skal hjelpe. Da får du kanskje øye på at unge mennesker ikke trenger en flom av videoer med kalorifattige tallerkener i feeden sin. 

De trenger nok mat og trygge steder, både hjemme og i sosiale medier, hvor de kan bygge et sunt forhold til kropp og mat som varer livet ut.

For god helse er mye mer enn vekt, uansett hvilken størrelse kroppen har.

Mandag 6. januar 2025 publiserte Dagsavisen min kronikk om fenomenet «hodeløse tjukkaser» og umenneskeliggjøringen som har pågått i flere tiår hva gjelder medias framstilling av mennesker med høy vekt.

Les hele kronikken her

Det reduserer tjukke mennesker til noe annet enn de er: Hele, kunnskapsrike, mangfoldige og verdifulle individer med fulle og meningsfylte liv.

Det er vektstigmatisering og dehumanisering i praksis.

Gjennom ord og bilder blir tjukke mennesker redusert til stereotyper eller symboler på noe negativt og farlig. Det skaper likegyldighet, distanse og utenforskap.

Denne formen for umenneskeliggjøring har pågått så lenge at vi knapt reagerer lenger.

Det er alvorlig, spesielt når over 50 prosent av Norges befolkning lever med ‘overvekt’ eller ‘fedme.’

Du og jeg har mye makt til å påvirke hvordan vi ser og behandler hverandre. Vi kan ikke endre historien, men vi kan forme fremtiden. Endring starter med å bli bevisst, si fra og kreve bedre.

Media har enda mer makt – og dermed enda mer ansvar. Derfor blir jeg ekstra trist når jeg møter eksempler på slik umenneskeliggjøring i norske medier. Selv de seriøse aktørene faller dessverre i denne fellen.

Jeg vet at det sjeldent handler om ond vilje, men om ubevissthet og implisitte holdninger – noe vi alle bærer med oss, også vi som er tjukke selv. Pluss et mulig tidspress som krever kjappe løsninger.

Bilder av hodeløse tjukkaser former holdninger

Gjennom medienes bilder og illustrasjoner reduseres vi ofte til kroppsfasonger, uten identitet eller verdighet. Hodene kuttes gjerne vekk – et fenomen forskningen kaller “headless fatties”, eller hodeløse tjukkaser på norsk.

Når media fremstiller tjukke mennesker som ansiktsløse kropper, fjernes alle spor av menneskelighet. Og når menneskeligheten fjernes, skapes større rom for moralisering, fremmedgjøring og fordømming. Skillet mellom ‘oss’ og ‘dem’ vokser. Vektstigmatisering forsterkes og legitimeres, mens nettavisene får klikk.

Fremstillingene av kropper på denne måten utløser ubehag hos mottakerne og forsterker negative holdninger. Det viser forskning. De forsterker stereotyper om tjukke som skamfulle og uten selvkontroll. De opprettholder en diskurs hvor høy vekt sees på som et individuelt problem, forårsaket av overspising og mangel på selvkontroll. De bidrar direkte og indirekte til å undergrave kompleksitet og viktige diskusjoner om epidemiologiske sammenhenger. Og om at kroppsdiversitet er noe som skal omfavnes og respekteres. Alltid.

Illustrasjonens rolle i å opprettholde stereotyper

Når en illustratør skaper slike bilder, blir det i tillegg mer enn bare en reproduksjon av visuelle klisjeer. Det er også en bevisst kunstnerisk prosess, hvor detaljer som kroppsholdning, ansiktsuttrykk og symbolikk velges med omhu for å forsterke tekstens tema og budskap.

Til forskjell fra de generiske fotografiene av hodeløse tjukkaser, inkluderer illustrasjonene ofte også hodet – men de tilfører som regel ikke menneskelighet. Ansiktene brukes i stedet til å forsterke stereotype ideer om dumhet, skam, uvitenhet, lettvinte løsninger, manglende selvbeherskelse og kroppslige «feil.»

Sprengte ansikter, tegn på glupskhet, forvirring, ballongmage eller et trist kroppsspråk som signaliserer sløvhet eller skam forsterker folks allerede eksisterende fordommer.

Fra frykt til menneskelighet og representasjon

Vi må finne tilbake til menneskeligheten som har gått tapt gjennom tiår med fryktbasert dekning av overvekt og ‘fedmeepidemi’. Representasjon teller.

Studier viser at nøytrale bilder som viser mennesker med høy vekt i helt hverdagslige aktiviteter reduserer vektbaserte fordommer. Positive fremstillinger bidrar også til økt åpenhet for kroppsdiversitet.

Vi nordmenn har høy tillit til media. Pressen spiller en viktig rolle i forming av holdninger. Endringer de gjør har stor effekt og rekkevidde – og det er avgjørende at de er sitt ansvar bevisst.

Når media velger bilder av hele, ekte mennesker – deg og meg – blir det også lettere å se behovet for å dempe det sensasjonelle språket og de store krigstypene som også så alt for ofte preger dekningen av disse sakene.

En oppfordring til media: Vis hele oss

Jeg ønsker meg økt bevissthet og kunnskap om vektstigmatisering i norske redaksjoner. Et slikt kunnskapsløft vil ikke bare være symbolsk. Det vil være direkte helsefremmende.

Så vis hele oss i dekningen deres. Vi tjukke er i flertall og vi er kommet for å bli.

Vi er noens mamma, pappa, venn, nabo og lekekamerat. Vi er hele mennesker med krav på verdighet og respekt.

Vi har rett til å leve i fred med kroppen vi har, uten at avkledde og karikerte versjoner av oss brukes til skrekk og advarsel og som underholdning.

Jeg forstår at media ikke alltid kan gjøre alle til lags. Men det jeg beskriver her er systematisk og systemisk diskriminering. Min bekymring handler ikke om smak eller preferanse, men om hvordan visuelle framstillinger kan forsterke stereotype oppfatninger.

Jeg tror på at ord og illustrasjoner kan formidle viktige budskap på en respektfull og inkluderende måte – med eller uten humor.

I 2024 har vi imidlertid stort sett kommet dithen at vi har en ryggmargsrefleks som gjør at vi unngår karikering av andre stigmatiserte gruppers kroppstrekk. Jeg håper vi kan komme dit også når det gjelder framstillinger av tjukke mennesker i framtiden.

Konkrete eksempler på problematiske og mer menneskelige framstillinger

Et bilde sier mer enn tusen ord. Vi er hele mennesker som fortjener respekt og representasjon.

Avslutningsvis får du et par eksempler på hvordan en endring kan se ut i praksis, dersom media bruker menneskelige illustrasjoner av tjukke mennesker.

Januar er ikke til å spøke med, spesielt for oss med et anstrengt forhold til kropp og mat.

Samtaler om kropp og vekt, og tips om hvor lite folk kan spise, hører hjemme i TRYGGE ROM – der kvalifiserte og omsorgsfulle fagfolk ser hele mennesket. Slike temaer hører ikke hjemme på forsider eller som clickbait!

“Pressen skal avkle myter, ikke forsterke dem», skrev Ingeborg Senneset nylig i en forfriskende kommentar til et av de utallige avisoppslagene om det fryktede magefettet.

Likevel er det ofte mytene som dominerer januar.

Retorikken og diskursen vi møter bidrar til å opprettholde fordommer om mennesker med høy vekt – og myten om at en tynn kropp er innen rekkevidde for tjukke mennesker, bare de prøver riktig metode én gang til og lærer teorien bak kaloriunderskudd.

Det snakkes lite om bivirkningene ved å leve et liv på slankekur, og hvordan gjentatte slankeforsøk og et samfunn preget av fordommer påvirker både fysisk og psykisk helse.

Vektstigma gir mange av de samme «symptomene» vi tilskriver fettet: hjerte- og karsykdom, høyt blodtrykk og økt dødelighet. Mon tro hvor mye av denne risikoen som skyldes fettet, og hvor mye som skyldes internalisert skam, ensomhet og stresset ved å ikke passe inn?

Tenk om 2025 kunne handle om helsefremming uten fokus på vekt, bekjempelse av stigma og en nyansert debatt om vekt og helse?

Det er mitt nyttårsønske!

Tenk om ekspertene sa “nei” når tabloidene ringer for slankeråd, og media tilpasset budskapet til målgruppen sin?

For de snakker ikke ut i et vakuum når de deler oppskrifter på raskt vekttap og lavkaloridietter.

De treffer sårbare mennesker, oppvokst i en fryktbasert diettkultur, forsterket av sosiale medier og daglige overskrifter om magefett og risikoen ved å ha en stor kropp.

De treffer barn og ungdom som allerede sliter med psyken.

De treffer mennesker som allerede har et arsenal av teknikker for å holde ut sult og drøye maten så den fyller mest mulig i magen.

Vi er tjukke, og vi er kommet for å bli. Media og fagfolk har et ansvar for å gjøre verden tryggere for oss som lever utenfor samfunnets smale norm.

Ord teller – og de kan utgjøre en større forskjell for liv og helse enn en lavkaloridiett noen gang vil.

PS. En funfact: Man får over 192 treff på “magefett” i Dagbladet i 2024. Magefettet omtales altså mer enn annenhver dag. VG har «bare» 77.

PPS. Og nei – de har ikke oppdaget en revolusjonerende måte å telle kalorier på ved Sykehuset i Vestfold. De er ikke i nærheten av å vinne Nobelprisen for å ha løst «fedmegåten», selv om det av og til kan virke sånn på måten media bruker fagpersonene derfra til sin vinning.

For det er min påstand: Slankestoff gir generelt ikke folk bedre helse, men forsterker frykt og gir derfor klikk og klingende mynt i kassen til avisene med de største overskriftene. Hadde vært deilig med en forandring.

Jeg kaller meg ofte «pensjonert slanker». Etter lang og tro tjeneste valgte jeg å mønstre av. Det kunne fort blitt en livslang karriere. For mange blir jakten på en mindre kropp en kamp livet ut.

I over tretti år holdt jeg på. 

Tretti år med kroppsforakt, skam og endeløse forsøk på å få kroppen til å lystre. Tretti år hvor jeg har gått opp og ned de samme kiloene, forsøkt alt av kurer, metoder og dietter. Jeg har telt skritt, kilometer, kalorier og karbohydrater – alt for å bli finere. Sunnere. Tynnere. Mer akseptabel.

Underveis opparbeidet jeg meg et helt kartotek av måter å sørge for at kroppen fikk mindre energi enn den trengte. Men offisielt slanket jeg meg ikke. For slanking funker ikke. Det vet en hver idiot.

Så jeg “tok tak i helsa,” spiste “rent” og drev med “periodisk faste” for å gi kroppen ro. Eller jeg brukte den mest sosialt aksepterte metoden av dem alle: Jeg praktiserte «livsstilsendring». Men alle vi som har vært i dette gamet vet at også det bare er et kodeord for å gi kroppen mindre mat enn den trenger.

Resultatet? Et ødelagt forhold til kropp, mat og trening. Jeg måtte bli over førti før jeg forsto hvorfor trening aldri hadde gitt meg glede. Jeg hadde jo aldri trent uten samtidig å være i kaloriunderskudd eller i et desperat forsøk på å holde vekten nede. Trening var kun et nødvendig onde for å balansere kaloriregnskapet og få “regnestykket Marianne” til å gå opp.

Men nå er jeg ferdig. Tretti år var nok.

Hvor startet det?

Jeg husker det som om det var i går. Der sto jeg, avkledd og sårbar i underbukse og undertrøye, på vekten hos helsesøster. Hun så på meg og sa:

“Du er ikke tjukk, men du er lubben og må passe vekta.”

Hun trengte ikke si mer. Jeg visste allerede at tjukk var feil og farlig. Jeg hadde sett hvordan de tjukke barna i klassen ble mobbet. Jeg trivdes ikke på skolen, og det siste jeg ønsket var mer oppmerksomhet. Klart hun hadde rett. Klart jeg måtte passe meg.

Jeg var ni og et halvt, og fikk bekreftet det jeg allerede hadde ant: Kroppen min var feil, og det var opp til meg å fikse den.

Neste gang jeg ble veid var jeg tretten og allerede godt kjent med sult og kaloriunderskudd. Det gikk i ergometersykling og tørre klibrød med magerost hver morgen før skolen. Jeg smugleste mammas Grete Roede-bøker og visste hva et kosemerke var lenge før puberteten. Jeg krympet den lille barnekroppen min, og verden heiet.

Den sluttet aldri å heie. Jeg sluttet ikke fred med kroppen før jeg var over førti.

Spiseforstyrret eller slankeforstyrret?

I dag slanker jeg meg ikke lenger. Det er et lite under i seg selv. For jeg er tjukk og påminnelsene om at kroppen min er feil, er overalt. 

Jeg blir stadig minnet på at jeg burde vært annerledes – “for helsas skyld”. Størrelsen min snakkes om som en kostnad for samfunnet. Jeg er en tikkende bombe som går en tidlig død i møte. Alle mener noe om kropper som min.

I over tretti år lå tanken om hvordan få en mindre kropp som en konstant summing i bakgrunnen 24/7.

Selv når jeg ikke slanket meg aktivt, planla jeg hvordan jeg skulle lykkes neste gang: etter jul, påske, før sommeren, etter sommeren, før jul. Og alltid på en mandag. Som jeg hatet de mandagene.

Jeg var i krig mot kroppen.

Når jeg ikke spiste nok, satte hjernen i gang sine sterke forsvarsmekanismer og krevde insisterende påfyll av mat. Det gjorde det ofte umulig å tenke på annet enn spising. For kroppen kjente ikke forskjell på ekte hungersnød og mitt inderlige ønske om en mindre kropp.

Selv om det egentlige problemet var at jeg ikke gav kroppen min nok mat, trodde jeg i alle disse årene at problemet var meg – at jeg manglet kunnskap eller viljestyrke, og bare måtte prøve én gang til, på en litt annen måte.

Det skapte en ond sirkel av underspising, overspising, skam og selvforakt.

I ettertid er det lett å se at tankene mine rundt kropp og mat var forstyrret. Men ikke én eneste gang – i møte med alle som skulle hjelpe meg med vekten, enten det var leger, ernæringsfysiologer, personlige trenere eller psykologer – spurte noen hvilket forhold jeg egentlig hadde til kroppen min eller maten. Jeg fikk bare applaus for å “ta tak i helsa”.

For vi lever i et samfunn der tjukke mennesker anbefales adferd som ville blitt kalt spiseforstyrret hos tynne. Når tynne gjør det samme, blir det sett på som farlig. Da kommer bekymringene – og hjelpen.

Men når man er tjukk, gjør den store kroppen deg usynlig. Mellom matro og selvaksept står et samfunn og helsevesen som snubler i BMI-tall og blindt foreskriver kaloriunderskudd som universalmiddel for bedre helse.

Den psykiske helsen blir oversett, og forstyrret spiseadferd sees kun som et hinder som må ryddes vekk for å fikse vekten. Lenge trodde jeg at det var sånn det måtte være.

Men kroppen min trengte aldri å bli fikset. Hun trengte å bli hørt.

Jeg har sluttet å slanke meg. Jeg har lovet kroppen min at jeg aldri skal sulte henne igjen. Det er nok mat. I morgen, på mandag, etter jul, om en time.

Vi kan alltid spise.

Den overhengende trusselen om hungersnød som har fulgt meg hele livet, er borte. Vi skal aldri slanke oss igjen. Krigen mot kroppen er over.

Å lytte til kroppens sult- og metthetssignaler etter å ha overhørt dem i flere tiår, var skummelt. Det kjentes som å slippe rattet i 100 kilometer i timen.

Jeg trodde aldri jeg skulle slutte å spise.

Men noe endret seg. Det var som om kroppen trakk et lettelsens sukk. Endelig kunne vi samarbeide.

Jeg har akseptert i dag-kroppen min. Hun er ikke lenger en ventekropp under konstant oppussing. Det kjennes godt og krevende på en gang. For ute i verden raser krigen mot kropper som min videre i full styrke.

“Du er trygg nå, Marianne. Vi er trygge nå, kroppen.”

Slik snakker jeg til meg selv. Jeg snakker til ni år gamle Marianne, som fikk høre at hun måtte passe vekten. Og jeg snakker til Marianne (49), pensjonert slanker i en tjukk kropp som fortsatt møter en verden full av vektstigma.

Men kroppen min og jeg står sammen nå. Herfra og ut tar vi følge.

Denne teksten ble opprinnelig publisert i ROS sitt medlemsmagasin, ROSinfo, nå i desember 2024. Temaet for utgaven var «Historier om håp».

Husk at ROS kan kontaktes dersom du har et trøblete forhold til kropp og mat. De treffes på telefon og chat, og har flere nyttige kurs.

Du trenger ikke ha en diagnose. Det holder at du kjenner at disse tankene tar mer plass enn du ønsker:

www.nettros.no

Illustrasjonen og språkbruken i Aftenpostens kommentar om barnefedme er ikke bare karikerende – den er et uttrykk for dehumanisering. Når kroppstrekkene til en utsatt gruppe brukes som visuell punchline, forsterkes stigma og fordommer. Med ord som «flesk» og «valgflesk» reduseres barn med høy vekt til samfunnskostnader og politiske virkemidler. Dette er både problematisk og ufølsomt.

At ingen på desken reagerte før saken ble publisert, viser hvor normalisert det er å redusere tjukke kropper til symboler på samfunnsproblemer.

Hadde Lund lest kunnskapsoppsummeringen bak anbefalingene han omtaler, ville han sett at det finnes begrenset og usikker evidens for at tiltak som sukkeravgifter eller markedsføringsrestriksjoner faktisk vil påvirke BMI-utviklingen.

Helse handler om mer enn vekt. Strukturelle tiltak vil komme alle til gode – uansett kroppsstørrelse. Å bruke billige ordspill og karikaturer av tykke kropper er unødvendig for å få fram kommentarens poenger. Aftenposten bør holde seg for god til slik tabloidisering.

Dette er et tilsvar til Aftenpostens kommentar om barnefedme. Aftenposten valgte å ikke trykke den hos seg.