Vet du hva som hadde vært forfriskende?
Om vi kunne hatt en debatt, en offentlig samtale, eller et intervju som handler om tjukke menneskers livserfaringer, kunnskap og kropper – uten at journalisten sporenstreks kontrer med:
«Jammen, hva med helsa?»
«Fedme er jo en stor kostnad for samfunnet.»
«Vi må tørre å snakke om farene ved overvekt!»
Det. Er. Så. Forutsigbart.
Media oppfører seg som de velkjente trollene som alltid dukker opp i kommentarfeltet når tjukke mennesker våger å vise seg i offentligheten uten skam. Dette er deres versjon av «pass på at du ikke glorifiser fedme» og «slutt å promotere usunnhet». Og de får velvillig hjelp av såkalte “eksperter” som uten å blunke stiller opp og bidrar til å opprettholde ensidighet og stigma.
For Gud forby at media gir taletid til noen fra en stigmatisert gruppe uten at de samtidig må påpeke hvor farlig det er å være en del av denne gruppen.
Gud forby at media tar seg bryet med å få frem kompleksitet og nye perspektiver.
Gud forby at oss med en kroppsstørrelse som faller utenfor normen får snakke ut, uten at en “ekspert” må inn fra sidelinjen for å “nyansere”.
Så ja – det hadde vært innmari forfriskende om vi faktisk ble lyttet til i det offentlige rom. Og ikke først og fremst ble sett på som tikkende bomber som er dummere enn folk flest og ikke helt har skjønt forskjellen på livsstilsendring og slanking.
Det hadde vært forfriskende om media og «ekspertene» snart ble ferdige med å løpe rundt som hodeløse høns, fanget i moralsk panikk over fedmeepidemien.
Evner ingen å stoppe opp og zoome ut? Se helhet, strukturer, sammenhenger og at vi alle er hele mennesker?
Synes vi det er så deilig å kunne ha noen å se ned på, føle oss bedre enn, at vi ikke gidder å ta vektstigma og bekjempelse av fordommer mot tjukke på alvor?
Kroppstørrelsen var aldri problemet. Kanskje, om noen lyttet, ville de høre og forstå.
Men det er klart – det ville kreve at noen innrømmer at de har tatt feil. Og det koster antakelig mer enn de er villige til å betale.
Lenge leve dogmatismen.