Legen framfor meg blunket lurt.
Han kjente meg ikke, men så en tjukk kropp og la kjapt to og to sammen:
Mennesket framfor meg har ingen problemer med å få i seg nok mat. Og skulle det så være, har hun uansett litt å gå på. Ingen fare her.
Han forventet ikke et svar. Det var et retorisk spørsmål.
Konklusjoner ble dratt uten at et eneste spørsmål ble stilt. Vi i tjukke kropper er så vant med det at vi nesten ikke legger merke til det selv.
Jeg gruet meg til den ubehagelige undersøkelsen han straks skulle utføre. Gastroskopi er ikke akkurat en spaopplevelse. Jeg orket ikke ta kampen. Ikke nå.
For jeg er sårbar og nervøs der jeg sitter. Maktbalansen mellom oss er skeiv.
Så jeg oppfører meg. Velger minste motstands vei og lar legens fordommer forbigå i stillhet.
Du skulle bare visst, tenkte jeg i mitt stille sinn.
Han skulle bare visst hvordan årsaken til at jeg havnet på kontoret hans (svelgeproblemer) vekket gamle restriktive tanker fordi jeg desperat forsøkte å finne ut hva og når jeg kunne spise, uten at det gav smerter og ubehag.
Som igjen gjorde at jeg undertrykket appetitten helt til jeg til slutt kjente på en ulvehunger som fikk fram spisemønstere jeg helt hadde glemt at jeg en gang kjempet mot på daglig basis.
Jeg ble skremt av å plutselig få besøk av de gamle håpefulle tankene om at:
«Yes! Kanskje denne tilstanden eller sykdommen er det som gjør at jeg endelig klarer å bli tynnere!»
Etter å ha hatt matro i flere år, var det dritskummelt å oppleve hvordan all rasjonalitet ble overstyrt av kroppens sterke instinkter. Sulten kropp = fare på ferde. Alarmen gikk. Frykt overtok styringen.
Jeg mener ikke legen var ondskapsfull. Han var en hyggelig mann.
Dette er bare et ørlite eksempel på hvordan stigma påvirker meg og andre med kropper som min.
Leger er bare helt vanlig mennesker oppvokst i en kultur hvor normalen er et fordomsfullt syn på mennesker i store kropper.
Leger er ikke bedre enn andre. Men de BURDE være det. For slik det er nå er mange langt unna å innfri løftet om å ikke gjøre skade.