Man skulle tro det er udelt positivt når en av landets største aviser setter fokus på den «glemte spiseforstyrrelsen» – overspisingslidelse. All oppmerksomhet er bedre enn ingen oppmerksomhet, ikke sant? Men for å bruke Lunds egne ord:
Noe står i veien!
Problemet er imidlertid mer sammensatt enn Aftenpostens framstilling.
Så her er fire punkter som viser hvor jeg mener Aftenpostens kommentar bommer, og hvorfor den ikke nødvendigvis bidrar til bedre behandling og forståelse av mennesker med overspisingslidelse:
1. Kildene er ikke uhildede og gjør konklusjonen unyansert
Artikkelens konklusjon bygger hovedsakelig på uttalelser fra fedmeekspertene Jøran Hjelmesæth og Riccardo Dalle Grave, begge medisinere med et primært faglig fokus på vektreduksjon som behandlingsmål.
Deres synspunkter reflekterer derfor mye av problemet med hvordan overspisingslidelse sees på hos mennesker med høy vekt: En manglende helhetlig forståelse som ivaretar hele mennesket – hode, kropp og sjel – på tvers av fagområder, og et behandlingstilbud preget av et sterkt vektbias.
Som et lite «PS» er det verdt å merke seg at konferansen Lund refererer til, European Congress on Obesity, sponses av legemiddelprodusenter som Novo Nordisk og Lilly – selskaper med kommersielle interesser i å opprettholde fokuset på fedme som en kronisk sykdom som krever livslang behandling.
Til sammen farger dette Lunds konklusjoner, direkte og indirekte.
2. Trivialisering ved bruk av personlige anekdoter
Å si «vi overspiser alle innimellom» er som å starte en diskusjon om depresjon med «vi er alle triste av og til» eller å påstå «alle blir litt nervøse før en presentasjon» i en samtale om angstlidelser.
Slike uttalelser undergraver kompleksiteten og alvorligheten ved psykiske lidelser. De er dessverre ikke uvanlige.
Lunds forsøk på å skape gjenkjennelighet med en slik anekdote forsterker en av hovedutfordringene til mennesker som sliter med overspising:
Mange som oppsøker helsevesenet blir ikke fanget opp, og enda flere unngår å søke hjelp på grunn av skam, internalisert vektstigma, og følelsen av at overspising er noe man bør fikse på egenhånd fordi «alle andre» tilsynelatende klarer det.
At Lund trekker inn ultraprosessert mat som en årsak til overspising, oppleves som en unødvendig moralsk pekefinger i denne sammenhengen. Det er dog ikke et uvanlig grep eller tankefelle å gå i.
Det forsterker også opplevelsen mennesker i store kropper ofte har: Et helsevesen som ikke ser forbi vekten, men i stedet fokuserer på BMI, kalorier, trening og optimalisering av kosthold med vekttap for øye. Og dermed mer ser på overspisingen som et hinder på veien mot et vekttap, snarere enn en tilstand hvor det er viktig å adressere de underliggende psykologiske årsakene til overspisingen.
3. Konklusjonen bygger på et falskt premiss
Konklusjonen «Klart du kan slutte å overspise og bli slankere» bygger på et falskt premiss, nemlig at eksperter som Hjelmesæth og andre innen fedmefeltet har funnet en løsning som gjør varig vekttap mulig for de fleste. Forskningen understøtter ikke dette. Ved å tviholde på dette narrativet bidrar man til å forsterke vektstigma, både i samfunnet og hos mennesker med kroppsstørrelser utenfor normen.
For å opprettholde et vekttap må mange ty til livslang restriktiv atferd, samtidig som de kjemper mot sterke biologiske krefter som forhøyet sultfølelse og lavere forbrenning.
Disse kreftene kan – helt uavhengig av om man har overspisingslidelse eller ei – medføre overspising fordi kroppen ikke skiller mellom sult trigget av kalorirestriksjoner som en del av et «livsstilsendringsendringsprosjekt» og ekte hungersnød.
Dette kommer i tillegg til de underliggende psykiske faktorene som følger denne lidelsen, og utgjør kjernen i hvorfor det vanskelig for hvem som helst å opprettholde et vekttap over tid.
Sult er sult – også for mennesker i store kropper. Og alle fortjener å spise seg mette, uavhengig av størrelse.
4. Overser vektstigmaets effekter: Ønsker vi bedre helse eller lavere vekt?
Når vi snakker om den forhøyede risikoen mennesker med høy vekt har for diverse sykdommer, har forskningen i stor grad unnlatt å undersøke hvordan vektstigma bidrar til disse helseproblemene.
Ved å ignorere stigmaets effekter, risikerer man å forsterke feilaktige antakelser om at vekten alene er den primære årsaken til dårlig helse, mens stigma og diskriminering er viktige medvirkende faktorer.
(Og som Lund sier – pasientene ønsker seg både mindre overspising og en tynnere kropp. Det er ikke rart gitt samfunnets dype forakt for tjukke kropper.)
Men ved automatisk å inkludere «slankere» som et mål for bedre helse, spesielt for mennesker med overspisingslidelse, bidrar man til å opprettholde et skadelig narrativ som hindrer en mer helhetlig forståelse av helse, som også inkluderer de psykiske og sosiale faktorene.
Vi må heller ikke glemme at leger og forskere innen fedmefeltet også er mennesker, og dermed preges forskningen ofte av den eldgamle oppfatningen om at «slank alltid er bedre enn tykk.»
Denne fordommen er mye eldre enn fedmeepidemien, og vektstigmaets dype kulturelle forankring overses ofte totalt.
Veien videre: Hvordan kan vi snakke annerledes om helse?
Mye av det Jøran Hjelmesæth sa denne dagen på Villa Sult var direkte feil, og reflekterer ikke faktisk hva forskningen og kunnskapen om overspisingslidelse totalt sett sier oss.
Det er derfor uheldig at dette videreformidles uten særlig kritisk tekning.
For i dag tar praten rundt vekt primært utgangspunkt i det medisinske perspektivet, også når det gjelder psykiske lidelser som overspisingslidelse er et godt eksempel på. De fleste antar automatisk at vekttap for mennesker med høy vekt er en forutsetning for god helse, og at det varige sunne vekttapet er oppnåelig bare man forsøker på den riktige måten.
Jeg håper imidlertid på en fremtid hvor vi kan løfte blikket fra vekt og BMI. Disse målene for helse har ikke tatt oss særlig langt, og hvis det er én ting forskningen har vist, er det at vekten kanskje er den faktoren vi mennesker har minst påvirkningskraft på, av alt vi faktisk kan gjøre for å bedre helsa vår – uten at det involverer slanking og restriksjoner i ulik innpakning.
Skal vi komme videre, trengs det nye og mer nyanserte tanker fra fagpersonene som i dag dominerer denne samtalen.
Vi trenger forskere fra mange ulike fagområder som kan bringe inn friske perspektiver, slik at vi ikke forblir fastlåst i den dogmatismen og fastlåstheten som i stor grad preger diskursen om helse, overvekt og fedme i dag.
Den gavner ingen.
Vi trenger også journalister som utfordrer det etablerte på en bedre måte enn det gjøres i dag, og hjelper oss som samfunn med å løfte blikket.
Det er bra at Aftenposten sender Joacim Lund til Villa Sult for å dekke overspisingslidelse, men det ville vært enda bedre om han som journalist tok innover seg det snevre synet på helse som både Hjelmesæth og samfunnet generelt preges av – og ikke minst hvor oversett vektstigma er i denne diskursen.
Denne oversette tilstanden fortjener at både medisinerne, psykologene og journalistene lytter mer til menneskene lidelsen faktisk rammer. At perspektivene til Hilde Østby og Marit Røste, som også var til stede hos Villa Sult denne dagen og har egne erfaringer med overspising, ikke ble inkludert i Lunds kommentar, er både forunderlig og uheldig.
For vi vil jo at verden skal gå framover, ikke bare opprettholde status quo?
Jeg håper Aftenposten tar utfordringen.