Body Mass Index (BMI): Fra statistikk til helsestandard med problematiske ideologiske røtter

|

Bakgrunn

Mange aktører tjener på at vi ukritisk aksepterer BMI som en vitenskapelig standard – alt fra legemiddelindustrien og slankebransjen til forsikringsselskaper og private helseaktører. Dette har skapt et blomstrende marked for alt fra slankesprøyter og dietter til kirurgiske løsninger.

Jeg ønsker å gi oss flere knagger å henge diskusjonen om «overvekt» og «fedme» som samfunnsproblem på – ved å tilføre nyanser og sette ting i sammenheng. Helse kobles tett sammen med lavere vekt i helse- og ernæringsfeltet, en praksis som er problematisk, og som det er all grunn til å revurdere.

Ved å utforske BMI-skalaens røtter og hvordan kulturelle, økonomiske og ideologiske krefter har påvirket synet på «overvekt» og «fedme», kan vi lettere navigere debatten rundt slankesprøyter, «fedmeepidemi» og folkehelse – og se på etablerte sannheter med et mer kritisk blikk.

Dette er del 1 i serien «Historien bak BMI – fra statistikk til kronisk sykdom».

Standardisering og normdannelse

For å forstå konsekvensene av den ukritiske bruken av BMI, må vi først se på hvordan den skaper en kunstig oppfatning av hva som er «normalt» og «unormalt.»

BMI setter opp et diskriminerende skille mellom «normale og unormale» kroppstyper. Mennesker med BMI over 30 antas automatisk å ha en uheldig ernæringsstatus og anses ofte som et resultat av overernæring og overspising – et unyansert og misvisende bilde.

Eldgamle holdninger, som kobler høy vekt til moralsk svakhet, forsterker fortsatt ideen om at større kropper er et problem som må løses. For å forstå hvordan dette skjedde, må vi se nærmere på historien bak BMI-skalaen, da denne dannet grunnlag for en normdannelse som fremhever en bestemt type kropp som ideal, ofte på bekostning av naturlig variasjon.

Et enkelt forholdstall med en komplisert historie

Body Mass Index (BMI) regnes ut ved hjelp av en enkel matematisk formel som måler forholdet mellom høyde og vekt.

Formelen måler verken muskelmasse, kroppsfett eller kroppsbygning. Den var opprinnelig ment for statistikk på befolkningsnivå – ikke for å vurdere helse.

Likevel har BMI blitt en norm som følger menneskers liv fra vugge til grav, og skaper stress, frykt og utenforskap. Den brukes på individnivå i helsevesenet og forskning, og legges til grunn for tiltak og intervensjoner som alle forsøker å flytte mennesker med høy vekt nærmere en mangelfull og utdatert ‘normal’.

For å forstå hvordan BMI ble en global standard, må vi starte med mannen bak formelen – Adolphe Quetelet.

Astronomen som elsket gjennomsnittsmennesket

BMI het opprinnelig «Quetelets indeks» etter dens opphavsmann, Adolphe Quetelet (1796-1874). Han var ingen lege, men en astronom, matematiker, statistiker og sosiolog fra Belgia.

Quetelet var fascinert av ideen om «gjennomsnittsmennesket» og hvordan statistiske metoder kunne brukes til å beskrive samfunnet. Hans tilnærming ble kjent som «sosial fysikk», et forsøk på å bruke statistikk for å måle og forstå store sosiale sammenhenger.

Quetelet utviklet formelen for bruk på populasjoner og advarte selv mot farene ved å bruke den på individnivå.

«For here, again, we must observe that general laws referring to masses are essentially imperfect when applied to individuals.» – Adolphe Quetelet (L’Homme Moyen, 1835)

Likevel brukes BMI i dag nettopp på individnivå. Et Google-søk på «BMI-kalkulator» gir over 8,5 millioner treff. Quetelet ville trolig vridd seg i graven om han så hvordan formelen hans brukes i dag.

Når normen ikke reflekterer gjennomsnittet

Skulle vi fulgt Quetelets opprinnelige tanke, ville dagens «normalvekt»-kategori vært uholdbar. Normen og idealet skulle reflektere gjennomsnittet i befolkningen.

– I dag er det mest normalt å være overvektig, så det spørs i grunn om vi må endre standarden, uttalte HUNT-leder Steinar Krokstad til NRK i 2018 og oppfordret til å revurdere normalvektbegrepet.

Det skapte store protester i fedmeforskningsmiljøet og blant folk flest.

Men når den konstruerte normalen ikke reflekterer gjennomsnittet, bryter det med Quetelets opprinnelige tanke. Allikevel brukes Quetelets forholdstall – BMI – i dag til å vurdere enkeltindividers helse, gi kostholdsråd og for å regulere tilgang til medisiner, forsikringer og operasjoner.

Moral, fordommer og økonomisk vinning har også en lei tendens til å blande seg inn. Økonomiske interesser bidrar til å opprettholde status quo — et samfunn hvor lavere vekt har høy status.

Hvem var «gjennomsnittsmennesket»?

Quetelet introduserte konseptet L’Homme Moyen, eller «gjennomsnittsmennesket», som et referansepunkt for å sammenligne individers fysiske og moralske egenskaper opp mot en standard. Gjennomsnittet representerte et ideal, og avvik fra dette ble tolket som tegn på kroppslige eller moralske mangler.

Quetelet mente at de som avvek fra gjennomsnittet, enten fysisk eller moralsk, bar preg av mangler som måtte korrigeres. Hans arbeid ble grunnlaget for en normdannelse som ble brukt til å ekskludere naturlig variasjon, og som stigmatiserer dem som avviker fra normen.

Bildet viser opphavsmannen bak BMI, Adolphe Quetelet og hans bok
Kilde: Wikipedia

Diskriminering og utdaterte standarder

For Quetelet ble gjennomsnittet et bilde på skjønnhet, helse og moral. Avvik ble sett som tegn på sykdom, kriminalitet eller svak moral.

«Those who deviate from this mean approach abnormal characteristics…The average man is, as far as possible, free from deviation in every direction.» – Adolphe Quetelet (L’Homme Moyen, 1835)

Quetelets idé om at skjønnhet og helse avhenger av kroppsproposjonalitet reflekterer datidens moralistiske syn. I dag er det lett å se problemene med disse tankene. Likevel lever lignende holdninger og praksiser knyttet til samfunnets oppfatning av en ideell og opphøyet norm i beste velgående. Personer med større kropper møter fortsatt strukturell diskriminering, basert på en konstruksjon av normalitet.

Diskriminering basert på høy vekt er verken forbudt ved lov eller gyldig grunnlag for diskriminering. Dette fører til alt fra utilgjengelige møbler i det offentlige rom til diskriminering i arbeidslivet Klesbransjen begrenser utvalget basert på et utdatert og ekskluderende ideal, noe som gjør at tjukke mennesker som regel ikke får kjøpt klær i vanlige butikker.

I Danmark er det meste av klær designet for middelhøye kvinner med smal midje og liten byste, selv om bare 12 % av danske kvinner passer inn i disse standardmålene. Det er ingen grunn til å tro at situasjonen er annerledes i Norge. Resultatet er at mange, spesielt de som har behov for klær i store størrelser, ofte mangler både utvalg og klær med god passform. Dette understreker hvor diskriminerende klesbransjen er mot de som ikke passer inn i et snevert kroppsideal.

Hvite menn som standard

Quetelet studerte og kategoriserte atferd, egenskaper og til og med kriminalitet hos både menn og kvinner. Men når idealet «gjennomsnittsmennesket» skulle beregnes, ble kvinnene utelatt.

Quetelet baserte gjennomsnittsberegningene sine utelukkende på hvite, europeiske menn, hovedsakelig fra militæret i Frankrike og Skottland, primært fordi det var de datasettene han hadde tilgjengelig for å studere forholdet mellom høyde og vekt.

Dette skapte en unormal normal og gjør det tvilsomt om hans idé om «gjennomsnitt» i det hele tatt egnet seg som målestokk for normalitet på samfunnsnivå. Når standarden bygger på et snevert demografisk grunnlag, gir den et misvisende bilde av

Quetelets begrensede datagrunnlag illustrerer de kjønnsmessige og kulturelle forholdene som preget både hans samtid og hans arbeid.Gjennomsnittsmennesket ble et ideal som reflekterte samtidens sosiale og kulturelle verdier, og som andre ble målt opp mot.

Likevel brukes Quetelets indeks, BMI, fremdeles på samme måte, uten hensyn til de store naturlige variasjoner i kroppsammensetning som finnes både mellom kjønnene og ulike etnisiteter.

Utregningen diskriminerer både kjønn og etnisiteter

Det er viktig å huske på disse skjeve utgangspunktene når vi vurderer dagens omfattende bruk av BMI. Formelen gir et feilaktig bilde både på individ- og befolkningsnivå.

For eksempel har den samiske befolkningen i Norge lavere gjennomsnittshøyde enn den ikke-samiske befolkningen, noe som i seg selv gir en høyere BMI. Les mer om dette på Folkehelseinstituttets nettsider.

Tilsvarende kan afroamerikanere ha en høyere andel muskelmasse, noe som også gir utslag i høyere BMI. Det finnes like mange eksempler som det finnes etnisiteter. Naturlig variasjon i kroppsstørrelser verken anerkjennes eller verdsettes i dagens anvendelse av BMI.

Det sterke fokuset på «fedmeepidemi» i USA rammer spesielt fattige, svarte mennesker, som stigmatiseres som sykelige og en byrde for helsevesenet. Frykten for den tykke, svarte kroppen har røtter flere hundre år tilbake, lenge før det medisinske miljøet startet kampen mot fedmen.

For mer om dette kan du lese Sabrina Strings’ prisbelønte bok Fearing the Black Body, der hun forklarer hvordan denne frykten ikke primært handler om helse, men som et redskap for å bekrefte fordommer knyttet til rase, klasse og kjønn.

Fra statistikk til eugenikk

Ideen om å bruke standardiserte mål for å «forbedre» mennesket har røtter i eugenikken – en bevegelse fra slutten av 1800-tallet som ville dyrke frem «ønskede» egenskaper hos mennesker.

Quetelets intensjon var primært statistisk forståelse av populasjoner, men hans arbeid ble senere brukt til å støtte normative og ekskluderende praksiser. Francis Galton, eugenikkens far, tok Quetelets ideer om gjennomsnitt og avvik og forvandlet dem til politiske verktøy. De ble brukt for å rettferdiggjøre eugeniske praksiser som tvangssterilisering og rasehygiene på begynnelsen av 1900-tallet.

Quetelet så gjennomsnittet som et ideal, mens eugenikken tok det videre og erklærte at avvik fra normen måtte forbedres eller elimineres. Denne overgangen – fra å bruke snittet som en faktisk beskrivelse av befolkningsdata til et verktøy for å beskrive kroppstyper og egenskaper som ‘normale’ og ‘unormale’ – vises i måten BMI brukes på i dag. Arven fra denne normdannelsen finnes fortsatt i vår forståelse av helse, der idealer om kropp og vekt ofte blir knyttet til moral og verdi.

Tankegodset lever videre forsterket av at vi allerede på 1800-tallet hadde en kulturell oppfatning av tykkhet som feil.

Denne kulturelle forforståelsen gjør et mål som BMI til mer enn en helsestandard – det er også et sosialt og kulturelt kontrollinstrument.

Dette kulturelle aspektet, kombinert med fokus på fedme som samfunnsproblem, kan også forklare hvorfor implisitte fordommer mot mennesker med høy vekt øker. Norge ligger på 8. plass blant 34 land i en oversikt over nivået av slike ubevisste fordommer.

Ideen om at noen kroppstyper er bedre enn andre er sterk, og opprettholder systemer som marginaliserer.

Ideen om «normalitet» lever videre i dagens diskurs om vekt, ernæring og helse

Samfunnet har en oppfattelse av at bedre helse oppnås først og fremst gjennom lavere vekt, og avvik fra den utdaterte normen (“normalvekt”) sees på som noe som må fikses. Det gjelder helsevesenet, forskning, media og folk flest. Vektnedgang er nærmest en moralsk forpliktelse for mennesker i store kropper.

Både helsepersonell og offentlige retningslinjer (for eksempel) fokuserer primært på lavere vekt som et parameter for bedre helse, i stedet for helhet, psykisk helse, god næring og ivaretakelse av individuelle forskjeller, som sosioøkonomisk status.

BMI brukes som grunnlag for folkehelsetiltak, kostholdsråd og terskel for behandlinger. I det privatiserte helsevesenet i USA skaper BMI et ekstra lag av ekskludering og diskriminering, da personer med høy BMI ofte ekskluderes fra private helsetjenester og forsikringer.

Livsstilsbaserte tiltak har liten til ingen langtidseffekt på vekten – men tilbys fortsatt.

BMI former holdninger som resulterer i sosial marginalisering. Tjukke mennesker blir sett som usunne, et samfunnsproblem og en “epidemi”. Dette har sosiale konsekvenser for dem som faller utenfor normen. De utsettes for lønnsdiskriminering, og møter strukturell diskriminering både i helsevesenet, skolen, mediene og i mellommenneskelige relasjoner.

Stigmaet knyttet høy vekt lever i beste velgående i 2024 – til tross for at samfunnet ellers har blitt mer inkluderende overfor andre marginaliserte grupper.

Del 2 – Når statistikk møter økonomi og profitt (kommer snart)

På 1900-tallet begynte forsikringsselskaper å ta i bruk høyde-til-vekt-tabeller for å vurdere risiko og fastsette priser. Da fikk Quetelets indeks ny relevans, og vi beveger oss nærmere dagens utgave av BMI-skalaen.

I neste del utforsker vi hvordan BMI ble et verktøy for økonomiske interesser – og hvilke konsekvenser det har hatt.

Jeg håper du blir med videre.

Kilder og referanser:

Relaterte innlegg

Skroll til toppen