Jeg tror det mest helsebringende, bærekraftige og etisk riktige av oss som samfunn, ville vært å resignere i møte med fedmeepidemien – på individnivå.
«Kroppen vår er smartere enn alle oss som forsøker å forstå den», sa et klokt menneske til meg nylig.
Skulle vi kanskje bare innsett at kroppen ikke lar seg lure? Hvilke muligheter for bedre helse finner vi da?
Etter tiår med mislykkede forsøk på å tøyle vekten og viljestyrken til mennesker med høy vekt, har vi lært én ting:
Det nytter ikke å kjempe mot kroppens sterke fysiologiske krefter.
Kroppen kjenner ikke forskjell på hungersnød og ønsket vekttap. Den kjemper for å holde oss i live. Den trofaste kroppen vår gjør bare jobben sin. Så her er min tanke:
Hva om vi som samfunn løfter blikket fra vekten, innser at vi ikke kan tøyle disse kreftene og i stedet begynner å spille på lag med kroppen?
Hva om vi slutter å tenke i kalorier og i stedet spiser oss gode og mette på ekte og blir venn med kroppen?
Hva om vi slutter å be folk spise mer salat, drikke mer vann eller tygge tyggis når det kroppen egentlig roper etter ekte metthet, ikke den tomme følelsen av en Dobbel 0%-yoghurt, rugsprø, kyllingbryst, brokkoli og lettost?
Og lar folk spise seg mette uavhengig av om vi blir tynnere eller ei, i stedet for å be de tøyle den sterkeste kraften i menneskekroppen, nemlig sult. Bare fordi det å være god og mett, er det kroppen trenger for å kjenne seg trygg.
Hva om vi beveger oss for gleden og helsens skyld, ikke av frykt for at kaloriregnskapet ikke går opp? Avslutter krigen mot kroppen, reparerer forholdet til maten og jobber med selvaksepten? Og blir venn med tanken på at kroppsdiversitet alltid vil eksistere?
Og vi har oversett tjukke menneskers psykiske helse i kampen mot «fedmeepidemien.» Det er alvorlig. Uverdig. Vektstigma, minoritetsstress og utenforskap øker dødeligheten med inntil 60 prosent.
Det er etisk problematisk – og umenneskelig – at det i 2024 fortsatt anses som god helsehjelp å be folk leve i sult og kjempe mot disse kreftene livet ut. Det har store konsekvenser, både psykisk og fysisk.
Er ikke det eneste ansvarlige å lære av våre feil? Ta konsekvensen av alt som ikke har fungert?
Innse uretten som er begått mot tjukke mennesker som har vært prøvekaniner for utallige resultatløse metoder, mens de lever i en verden full av fordommer og forakt? Og samfunnet (og det inkluderer fagfolkene) har ikke innsett hvor vondt det er å leve som tjukk i en verden som ser lavere vekt som eneste veien til bedre helse.
Jeg stemmer for at vi kaster inn håndkleet og sier:
«Hei kroppen! Unnskyld for at jeg ikke har stolt på deg! Hva kan jeg gi deg som gjør deg godt? Hvordan kan vi samarbeide?»
Dette er ikke resignasjon. Det er klokt. Ansvarlig. Mindre stigma og mer mat gir muligheter, frihet og autonomi.
Og det beste av alt: Dette er gode råd, både for tykke og tynne. Det er EKTE folkehelse.
Og før du rekker å si:
«Jammen, hva med helsa?! Overvekt og fedme er jo farlig!»
Slapp av. Det finner vi ut av! Hvis noen kloke hoder evner å snakke sammen, og kanskje svelger en kamel eller to. Tykke mennesker får ikke tilstander ikke tynne mennesker også får. Så svaret på det meste har vi allerede: Vi skal møte tykke som vi møter tynne, i verden og på legekontoret.
Og dessuten:
Du skulle bare visst, tenker jeg ofte når folk drar “jammen, det er farlig”-kortet. Alt det vi tjukke må igjennom for «helsas skyld», både av ineffektive tiltak og diskriminering. Det er jammen meg ikke helsefremmende.
Og da har jeg ikke en gang nevnt spiseforstyrrelser.
Så helsa finner vi ut av. Gevinsten med å slippe stresset ved å være feil og skulle sulte seg nok en gang, gir en formidabel helsegevinst for individet alene.
Og så må jo gjerne forskere samtidig gruble videre og se om de finner måter å lure den kloke kroppen vår på som gjør at vi slipper lefle med sulten. Fettets funksjon og potensielle skadevirkninger er nemlig åpenbart (og merkelig nok) fortsatt et stort mysterium for de som lever av å titte på det gjennom et mikroskop. Og jeg skriver «merkelig nok» fordi den gjengse nordmann dessverre tror løsningen på et stort komplekst fenomen som «fedme», er å spise mindre og trene mer. Den oppfatningen har skapt trøbbel for så mange mennesker.
Så dette skal forskerne få lov til å gjøre bak lukkede dører, og de får ikke komme ut før de er sikre på at det de foreslår som «løsning» for størstedelen av Norges befolkning er trygg, human og bærekraftig – og fri for bivirkninger som forstyrrede spisemønstre, skam, stigma, utenforskap osv.
Min hypotese er at de ikke finner en slik metode. Nettopp fordi kroppen er klok og smartere enn oss som forsøker forstå og kontrollere den. Og helt ærlig kommer vi ikke dit som samfunn før vi har adressert vektstigma som et selvstendig folkehelseproblem. Og omfavner kroppsdiversiteten med åpne armer.
Så i mellomtiden:
La folk få spise seg mette med god samvittighet, og behandle tjukke mennesker pent.
Også må vi kreve av politikere og myndigheter at de fikser matmiljøet vårt og sørger for å utjevne fattigdom og sosiale forskjeller. Da begynner vi å snakke folkehelse.
Men inntil videre: La oss lette litt på trykket fra individets skuldre for en vekt som vanskelig lar seg kontrollere, og innse at vi ikke vet hvordan vi kan få et tykt menneske tynt uten at det har en stor kostnad for den enkelte. Det alene vil gi størstedelen av Norges befolkning et lettere liv.
Så la oss resignere i møte med fedmeepidemien. Det er det eneste menneskelige å gjøre, når vi vet det vi vet.
