Kjære lege,
Ord teller. Jeg spisser ørene og er ekstra lydhør når du snakker. Vær varsom.
«Maten de styrer unna»
Som erfaren slanker med et forstyrret forhold til kropp og mat, hadde jeg slukt denne artikkelen rått. VG vet selvfølgelig det. De hadde allerede hatt saken bak betalingsmur i flere uker før den dukket opp i papiravisen.
Jeg har sluttet fred med kroppen og maten nå, men mine gamle restriktive tankemønstre lar seg lett lokke frem fra mørket. Det holdt å lese overskriften. Den falske følelsen av trygghet i alle reglene jeg navigerte etter kom på lynvisitt i form av høy puls og klump i magen.
Mat, helse og kropp selger
Overskriften suger meg inn og minner meg om alle årene jeg konstant jaktet etter brikken som manglet, kunnskap jeg kunne ha gått glipp av, råd jeg ennå ikke hadde fulgt i forsøket på å få orden på det hersens endringsprosjektet som kroppen min var. Oss erfarne slankere og andre med et forstyrret forhold til kropp og mat, gir gladelig fra oss noen kroner i jakten på en mindre kropp.
Ditt ansikt, «kjendislegens» ansikt, drar klikkraten og løssalget opp til deilige høyder.
Mine over tretti år med forsøk på å optimalisere trening, mat og mengder i håp om å få kroppen til å lystre, har gjort meg god på å skille skitt og kanel. En sak med respekterte fagpersoner veier derfor automatisk tungt, mye tyngre enn mange av de klassiske tabloidsakene om kosthold.
I artikkelen serveres jeg kostholdsanbefalinger á la Helsedirektoratet, lett krydret med historier om ditt eget forhold til mat i hverdagen. Det hele lukter litt som de populære (og kritiserte) «what I eat in a day»-videoene fra TikTok og Instagram.
«Jammen, det er jo positivt at jeg gir et ærlig bilde av hvordan jeg spiser, ikke glatter over virkeligheten? At jeg viser at jeg er som folk flest?»
Var det kanskje det du tenkte da du valgte å svare på journalistens spørsmål om hva du unner deg og hva du unngår? At det er underholdende og bare gjør deg mer folkelig og lett å like?
En lege dropper sukker og melk i kaffen. En annen hopper over frokosten. Kjendislegen fra TV har godteri i bilen som hun av og til «tyr til» hvis hun er veldig sulten og antakeligvis i en «dårlig» periode for ellers tillater hun det maks to ganger i uken.
Artikkelen gir meg et slags sammenlikningsgrunnlag jeg lett kan matche mine egne (u)vaner opp mot for å finne differansen, finne feilen eller kanskje løsningen? For i tillegg til å være kunnskapsrik, er du som kjendislege attpåtil slank. Du har åpenbart gjort noe riktig, fått med deg noe jeg ikke har. Kanskje vil din kunnskap gi meg et eureka-øyeblikk som gjør at alt endelig faller på plass? Slik resonnerer mitt slankeforstyrrede hode.
En av legene innrømmer at hun av og til spiser godteri i stedet for mat når hun er sulten – som regel i bilen. Det er gammelt nytt for en sliten slanker som meg at bil + (over)spising = sant. Bilen byr på ensomhet og avstand fra verden. Den er et pusterom. Bare viktig å slette alle spor etter «syndingen» før du forlater bilen, trekker pusten og trer over dørterskelen hjemme klar for å lage «ordentlig» mat du spiser i passende mengder. Ikke ultraprosessert må vite, men mat fra bunnen av og aller helst med norske råvarer, som en av de andre legene presiserer at hun gjør.
Vi lever et samfunn hvor mat og moral er så tett sammenfiltret at vi knapt legger merke til det.
Å synde.
Unngå, styre unna.
Falle for fristelser.
Spise ugreie mengder.
Sunt. Usunt.
For mye kos.
Så dårlig som det går an å bli.
Det er sterke ord ladet til randen med skyld, skam og moral.
Men å spise er ikke å synde!
Mon tro om kanskje noe av grunnen til at enkelte av oss ikke kan ha sjokolade og potetgull i hus, nettopp er fordi vi ser på enkelte matvarer som forbuden frukt?
Aldri dessert.
Alltid sukkerfritt.
Aldri choco pops.
Godteri, men bare litt og maks to ganger i uken.
Regler og restriksjoner. Matvarer plassert så høyt opp på en pidestall at lengselen etter de kjennes umettelig. Så når man først er i gang med å spise får man benytte sjansen. Det blir jo lenge til neste gang.
Overstige dagsbehovet.
Kompensere.
Trene mer for å kunne spise.
Kosthold, helse og kropp er temaer som bør behandles med varsomhet. Vi er mange voksne som har et veldig forstyrret forhold til kropp og mat, som allerede er topptrent i å kompensere for å få balanse i kaloriregnskapet enten ved å trene eller ved å straffe oss selv med mindre mat enn det kroppen trenger. Og vi vet at ungdommen i økende grad sliter med disse problemstillingene.
Så kjære lege,
Trå varsomt. Enten du vil eller ei, er du i kraft av din tittel og hvite legefrakk hevet over meg på et vis.
Ja, jeg vet at VG, avisene, har ansvar for innpakningen. Nettopp derfor er det kanskje greit å tenke seg om en ekstra gang. Det gir kanskje ikke alltid verdi å by på seg selv?
Dine matregler, hva du har på tallerkenen og at du mener jeg bør droppe boller fra bensinstasjonen hjelper meg ikke.
Vi trenger ikke flere anekdoter, tips og råd utenfra. Vi trenger å finne tilbake til tilliten til oss selv og den trofaste kroppen, signalene den sender. Og vi trenger å huske på at god helse er så innmari mye mer enn hva vi spiser. Det er så mye vi kan gjøre for å ta godt vare på vår fysiske og psykiske helse, som ikke handler om mat. God helse er mye mer enn vekt. Og vekten – den har vi en ganske begrenset påvirkningskraft over.
Som er erfaren slanker kan jeg allerede alt for mye. Så mye at jeg sluttet å lytte til kroppen.
Og til deg, kjære deg, erfarne slanker:
Du er til å stole på. Drit i hva Wasim og Kaveh spiser. Hold øynene på din egen tallerken. Du kan allerede alt for mye.
Hvor langt har det egentlig tatt deg?
31.12.24: Denne teksten er skrevet om en gammel avisartikkel fra høsten 2022. Den ble liggende upublisert. Jeg fant den igjen da jeg ryddet i arkivet, og den føles fortsatt aktuell – spesielt med tanke på nyåret og fordi jeg nylig har diskutert matregler kontra det å lytte til og stole på kroppen på Instagram. Publiserer den derfor.