Mitt allerede anstrengte forhold til kropp og mat ble ytterligere påvirket i negativ retning av denne slankemetoden.
Å dele om min prosess ut av dette er terapi for meg. Prosessering.
I romjulen fortalte jeg derfor på min Instagram-konto om noen av bivirkningene jeg har slitt med underveis og i etterkant av årene med metoden. Mange kjente seg igjen og delte egne erfaringer. Tusen takk!
Jeg samler de her. Kanskje kjenner du deg igjen i ett av punktene, kanskje i flere. Det er mye kraft i å vite at man ikke er alene.
Fungerer metoden godt for deg, sier du?
Jeg sier som amerikanerne:
“Good for you!”
Jeg ønsker ikke å høre om det.
Får du høy puls av å lese dette innlegget foreslår jeg du trykker “unfollow” og beveger deg bort fra mitt lille hjørne av internett.
Oppsummering av egne og andres erfaringer
- Plutselig ukontrollert overspising, spesielt etter å ha nådd “målvekt” og helt uten tidligere overspisingshistorikk.
- Flere rapporterer om oppblomstring av gammel bulimi.
- Et anstrengt/ødelagt forhold til grønnsaker. Avsmak og aversjon, kroppen sier et tydelig nei.
- Et sterkt kompensasjonsbehov dersom man spiste “av planen” i form av feil mengder. Resulterte ofte i (over)spising resten av dagen, vanskelig å stoppe.
- Frykt for å få for lite. Besatt av å spise opp hvert eneste riskorn og “makse” den tillatte mengden slik at maten fyller mest mulig (f.eks. koke havregrøten med ekstra mye vann). Les mer her.
- En intens “rezoom”-syklus. Les mer her.
- Hektet på vektnedgangen i seg selv, og følelsen av kontroll.
- Ekstrem redsel for å gå opp i vekt igjen. Les mer her.
- Uro når man ikke får veid maten.
- Plutselig og ukontrollert dragning mot mat som er “innafor planen”, men som man tidligere ikke har vært tiltrukket av. Noen gjengangere var frøknekkebrød (frø = protein), mais- og riskaker (mais = grønnsak, ris = korn), potetgull (potet = korn).
Høna eller egget?
Mange av oss som tiltrekkes av metoden har med oss mye kroppsforakt og mange mislykkede slankeforsøk i bagasjen. Var det da metoden i seg selv som gjorde utslaget, eller var jeg bare ekstra sårbar gitt min lange slankehistorie?
Det har jeg tenkt mye på. For meg er svaret sammensatt. Det er imidlertid ingen tvil om at de sterke restriksjonene (f.eks. “linjene”) kombinert med narrativet om at jeg var avhengig og at totalavhold derfor var eneste vei til frihet, gjorde at jeg fullstendig mistet kontakten med meg selv og kroppens egentlige behov. Kombinert med en sterk forakt for min tjukke (og kortvarige tynne) kropp slo dette uheldig ut for meg.
Et kaloriunderskudd er et kaloriunderskudd
Kroppen diskriminerer imidlertid ikke. Den vet ikke forskjell på om sulten skyldes en ekte hungersnød eller om du følger Grete Roede eller Spis deg fri. Det er sterke fysiologiske krefter i sving som forsøker å passe på deg, spesielt etter et større vekttap. Det skyldes ikke en sterk “sabotør” eller en indre “food indulger”. Kroppen er i alarmberedskap. Å få kontakt med den rasjonelle delen av hjernen din under slike omstendigheter er ikke enkelt.
Det kjennes i dag absurd å si det høyt, men selv etter nærmere 40 kg ned tenkte jeg at: “Dette er ikke slanking. Dette er bærekraftig og vil vare livet ut. ”
Det var først da jeg turte å gi slipp på ideen om at Bright Line Eating / Spis deg fri var noe spesielt, og plukket metoden ned fra den pidestallen jeg hadde plassert den på, at mye falt på plass og jeg kunne begynne å reparere forholdet mitt til maten og kroppen.