Våren. Hele verden roper “endelig”.
Sol. Lys. Varme.
Jeg vil dra ned rullegardinen, pakke meg inn.
I luften ligger en forventning om oppstemthet.
Mars. April. Påske.
SKAM.
Det skarpe vårlyset avslører skitne vinduer og en skitten ekkel kropp. Enda et år har gått uten at jeg har fått orden på den feite, stygge og ulydige kroppen min.
På utsiden:
– “Hurra! Deilig med vår! Ja, vi overlevde vinteren i år også.”
Ingen vits i å bry folk med min dysterhet. Min kropp, mitt problem.
På innsiden:
Illeluktende selvforakt og panisk planlegging av krisetiltak innfor sommeren fyller hodet og hjertet 24/7.
Jeg er fortsatt like tjukk, kanskje tjukkere enn i fjor. Borte er alle gode intensjoner fra januar. Tilbake er kiloene. Både skammen og jeg har vokst oss større. Så passende.
Rastløshet. Forsøk på å samle krefter til en ny runde.
Jeg teller uker til sommeren, regner på kaloriunderskudd og hvor mange kilo jeg rekker før ferien.
Lavkarbo? Faste? Pulver? Droppe sukker? Kutte karbo? Telle kalorier? Veie maten?
En runde omgangssyke eller alvorlig sykdom som hjelp på veien?
Ja, takk!
Klærne strammer like mye som i fjor. BH-stroppen som sklir ned igjen og igjen følger meg gjennom dagen og minner meg konstant på min egen udugelighet. I dag-kroppen min får klare seg med de klærne den har. Den er jo uansett midlertidig. Et renoveringsobjekt. Et håpløst endringsprosjekt som stadig sprekker på tid og budsjett.
Skapet er fullt av klær ment for “Marianne 2.0”. Jeg kan ikke kaste de. Jeg skal jo klare det.
Bare prøve. En gang til.
Slankeoperasjon?
Jeg sjekker priser og regner på forbrukslån. Kanskje neste år. For det passer dårlig med operasjon med to små barn og syk mann.
Jeg får skjerpe meg slank i stedet.
Vårsolen varmer, men jeg vil ikke gå med mindre klær. Jeg vil ikke at kroppen skal synes. Den passer ikke inn.
Men tiden framfor meg krever ubønnhørlig det motsatte. Den er proppfull av plagsom synlighet og sosiale sammenkomster.
Hurra for 17. mai.
Med den siste snøen forsvinner håpet om å passe inn.
For det er det eneste jeg vil.
Jeg vil bare bli helt vanlig. Ikke være tjukk, ekkel, dum.
Jeg vil være trygg og passe inn.
For å være tjukk er utrygt. Upassende. Ekkelt.
Jeg vil bare være fin, akkurat som alle de andre. Jeg vil bare være fin.
Men den udugelige kroppen stritter i mot.
Men et par kilo skal jeg klare før sommerferien. Det har jeg jo gjort før. Det får bli som det blir. Det blir sånn det alltid har vært.
Men neste år, da blir alt annerledes. Det lover jeg.
Første utkast av denne teksten skrev jeg for noen år siden da jeg etter en ekstrem slankekur var blitt normalvektig for første gang i hele mitt voksne liv . Men selv om kroppen var tynn, kom allikevel den velkjente vårfornemmelsen av skam og selvforakt snikende. Normalvekt gav ikke selvkjærlighet og ro i hodet og hjertet. Tvertimot vokste frykten for å bli tjukk (igjen) seg så stor at den fylte like mye som drømmen om en slank kropp en gang hadde gjort.
Jeg observerte de gamle følelsene i år også. Jeg har lært at det kalles “state dependent memory”. Kroppen husker de tretti årene og følelsene våren alltid brakte fram. Heldigvis skled tungsinnet forbi denne gangen, men det minnet meg på at sånn har det ikke alltid vært. Derfor denne teksten.