Publisert: 15. september 2022

Hei, jeg er Marianne Sæbø og jeg en veldig glad for å endelig kunne ønske deg hjertelig velkommen til en ny episode av podcasten.

I dagens episode skal jeg snakke om vektstigma. Det vil si negative holdninger mot tjukke mennesker, og at man basert på noen sin størrelse gjør seg visse antagelser og har forutinntatte holdninger om persons helse, liv, egenskaper og så videre. Så vektstigma er et slags hierarki hvor tjukke plasseres under mennesker som ikke er tjukke eller mennesker som passer inn i normen for hva samfunnet ser på som akseptabelt, sunt, riktig.

Og forskning viser at samfunnet de siste årene har blitt mye mer raust og inkluderende overfor mange marginaliserte grupper. Men når det gjelder holdningen til tjukke så går det feil vei. Det har faktisk blitt verre.

Jeg skal igjennom episoden komme med noen eksempler på hvordan vektstigma arter seg i praksis, hvordan det kan se ut.

Og det som er utrolig tankevekkende og litt skummelt og flaut rett og slett, er at når jeg har vært midt oppi alle mine slankeforsøk, når jeg har vært tjukk, kjent at jeg må spise mindre, trene mer, at jeg ikke fortjener å bli sett, at jeg må ta meg sammen, skjule meg til jeg har fått orden på kroppen og kroppsstørrelsen min, så har jeg ikke bare tenkt disse negative tankene av meg selv og min egen kropp. Jeg har også tenkt det om andre tjukke. Jeg har som tjukk sett ned på andre tjukke også!

Så når noen har turt å ta plass, for eksempel kroppsaktivister på Instagram eller helt vanlige tjukke mennesker som bare lever livene sine uten tegn på å skulle skamme seg eller gjemme seg bort. Når noen har turt å ta plass i den kroppen de har, og når den kroppen de har ikke er det er samfunnet sier er bra og sunt, så har det skapt et utrolig stort ubehag i meg.

Og det var absolutt ingen hyggelig opplevelse å bli bevisst de inngrodde holdningene jeg hadde inni meg selv overfor andre i store kropper. Det gjorde litt vondt. Men så skjønte jeg jo at de nedsettende og kritiske tankene jeg har hatt om folk rundt meg, den der “hysj, ikke snakke så høyt. Kan du ikke bare kle på deg og holde deg under radaren” liksom, at det er direkte relatert til mitt forhold til min egen kropp. Som jeg jo syntes var ekkel stygg og lite samarbeidsvillig. Jeg ville ikke ha den kroppen jeg hadde.

Og jeg har gått hele livet og ikke tenkt noe annet enn at folk har rett til å kritisere meg, minne meg på som tjukk at jeg bør skjerpe meg, ta meg sammen, prøve litt hardere og at jeg er feil. Og det språket som ofte blir brukt i kommentarfeltet i nettavisene for å beskrive tjukke, ja – det har egentlig vært ord som jeg har brukt selv når jeg snakket med og om meg selv – inni meg.

Så jeg har aldri sett på vektstigma som et strukturelt problem eller noe som er feil, diskriminerende med det samfunnet vi lever i. Jeg har mesteparten av livet tenkt at det å strebe etter en tynnere kropp, det er en slags moralsk forpliktelse jeg har overfor samfunnet. At jeg skylder samfunnet, velferdsstaten, å bli tynn. At alt annet er uansvarlig og at det i det store og hele er mitt problem som enkeltindivid.

Og det er litt komisk, men også skremmende at jeg faktisk måtte oppleve å bli normalvektig (jeg liker ikke den betegnelsen, men for enkelhets skyld – jeg ble tynn, men er ikke det nå lenger), men at jeg måtte oppleve hvordan det var å være i en normalvektig kropp for å skjønne at her er det noe som skurrer.

For det første så opplevde jeg at da jeg ble tynn og oppnådde den livslange drømmen jeg hadde hatt om å havne innenfor normalvektkategorien på BMI-skalaen, så var det ingenting med mitt selvbilde som endret seg. Ingenting. Selv om jeg kunne krysse av på at jeg var normalvektig.

Og punkt to: Som normalvektig fikk jeg stigma rett i fleisen, helt usensurert. Hva folk sa! Jeg fikk selvfølgelig mye skryt og ros, men plutselig så sa folk ting de til vanlig bare tenker inni seg. Det var kollegaer, venner, nære og ikke fullt så nære, bekjente som plutselig sa ting direkte til meg som de aldri hadde gjort mens jeg var tjukk.

Jeg husker godt en dag jeg var på vei for å hente datteren min i barnehagen og ble stoppet på gata av en bekjent. Vedkommende ville gjerne snakke litt om denne kroppen min som plutselig var blitt så mye mindre enn før, noe som jo er ganske grenseoverskridende i seg selv. Men vedkommende sa: “Ja, det er jo egentlig bare å komme seg opp av sofaen. Det er jo utrolig mange som ikke gidder det og bare ligger der og later seg. Så “good for you”. Du er flink – gratulerer!”

Du skjønner. Og dette er bare ett eksempel.

Men jeg skal love at det var utrolig spesielt å ha disse ordene så friskt i minne da jeg begynte å gå opp i vekt igjen, og da jeg skjønte at jeg ikke kan fortsette det slankekjøret her. Det er ikke bærekraftig for meg, og det skader helsa mi mer enn det hjelper den.

Og midt opp i vektoppgangen, så var det plutselig en åpning for å se helt annerledes på verden. For å se at dette er ikke riktig. At det ikke er sånn det skal være og at det ikke er mitt problem. Dette er den del av noe større!

Og hvorfor snakker jeg om dette til deg? Jo, for meg så har det å bli bevisst mitt eget stigma og samfunnet sitt stigma mot tjukke hjulpet meg med å reparere forholdet til kroppen min. Det har hjulpet meg med å kunne sortere, eller skille snørr og barter, se tydeligere hva som er mitt og hva som er samfunnet sitt, hva som er rett og hva som er galt når det gjelder holdninger og ansvar.

Jeg har fortsatt utrolig mye å lære om temaet vektstigma. Jeg har mye inni meg selv som jeg å jobbe med fremdeles. Det er ikke engangsjobb. Jeg kan tro jeg er ferdig, men så dukker det opp flere lag, nye triggere.

Så for å gjøre dette litt mer håndfast, la oss se på noen eksempler på hva stigma er, hvordan det kan se ut. Stigma kan komme til uttrykk ved at vi stemples som dumme og kunnskapsløse når det gjelder mat, ernæring og trening, ved at vi stemples som late. Stigma gir mobbing og utenforskap. Og det er utrolig hjerteskjærende, men forskning viser at små barn velger bort tjukke som lekekamerater helt fra de er bitte små. Man får det rett og slett inn med morsmelka at det å være tjukk, det å være stor, det er feil.

Stigma er å bli beskyldt for å promotere fedme bare ved å eksistere, møte opp som seg selv i media og i sosiale medier.

Men vi finner også vektstigma i arbeidslivet. I Norge hvor vi opptatt av likestilling, viser forskning at kvinner med fedme tjener 47.000,- mindre i året enn kvinner med normal BMI.

Det samme gjelder ikke menn, så her er det på en måte dobbelt opp med diskriminering, både på grunn av kroppsstørrelsen og på grunn av at du er kvinne.

Det er vanskeligere å få jobb. Det er vanskeligere å stige i gradene.

Vektstigma er også å kun vurdere en persons helse ut fra BMI-skalaen, ut i fra vedkommendes kroppsstørrelse og la det farge eller påvirke, og av til også stå i veien for å gi pasienten rett og god behandling.

Et eksempel på stigma i helsevesenet fra mitt eget liv: Jeg gikk til legen og fikk med gråten i halsen (jeg hadde gruet meg) presset ut at jeg veldig gjerne ville ha hjelp til å gå ned i vekt. For jeg klarte det ikke selv. Samme hva jeg gjorde, så klarte jeg det ikke. Jeg ville ha hjelp. Og umiddelbart sa legen:

«Ikke noe problem. Det er bare å bytte ut den colaen med sukker, det bytte den til Cola Light, også går du bare en lengre tur hver dag!».

Altså – det ligger noen antagelser bak de uttalelsene. Det var ingen spørsmål stilt om mitt forhold til kroppen, til mat, om kunnskapsnivået mitt når det gjelder kosthold for eksempel. Ingen spørsmål om mitt forhold til bevegelse og trening.

Og hadde legen spurt så hadde legen forstått at jeg har et utrolig dårlig forhold til trening og et utrolig forstyrret forhold til mat. Og hun hadde dessuten fått vite at jeg aldri har likt eller drukket brus med sukker.

Og det gjør ekstra vondt når vektstigma viser seg på den måten i møte med helsepersonell. Personer jeg ser opp til, som jeg har respekt for og som jeg kommer til for få hjelp.

Og alt dette som jeg nå har sagt om stigma, det vet vi. Det vet fagpersoner som jobber innenfor feltet overvekt og fedme. De vet ikke nok, men de vet at stigma er et stort problem.

Og dette med holdninger hos helsepersonell vil jeg snakke litt mer om. Det med viktigheten av ordene de bruker når de snakker om tjukke mennesker, både til oss en til en i fastlegestolen, men også utad til andre fagfolk, politikere og beslutningstakere. I VG, Dagbladet og Aftenposten.

Og i august gikk som vanlig Arendalsuka av stabelen, og der ble det blant annet holdt foredrag, et møte som endte i en slags paneldebatt, og som hadde overskriften “Fedme og overvekt – den største utfordringen for folkehelsen”. Arrangøren var legemiddelindustrien og noen av deres medlemsbedrifter Pfizer og Novo Nordisk, som blant annet produserer slankemedisiner.

Og blant foredragsholderne var det flere respekterte fagfolk innen feltet overvekt og fedme, blant annet Jøran Hjelmesæth fra Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst. Han hadde et innlegg som handlet om hva sykelig overvekt er, og hvordan man kan hjelpe denne pasientgruppen.

Jeg var ikke i Arendal selv, men det var Karina Carlsen som jeg følger på Instagram. Der går hun under navnet @fetmenfattet, og det var hun som gjorde meg oppmerksom på at dette foredraget hadde funnet sted.

Hun hadde vært i rommet, og hun beskrev i et innlegg på Instagram den opplevelsen det var og hvordan det påvirket henne å sitte i det rommet som tjukk, og lytte til det som ble sagt. Og hun delte at det ikke bare var en positiv opplevelse. Og jeg ble såpass nysgjerrig og fant ut at jeg må nesten ta en titt selv på det foredraget.

Det gjorde jeg. Og det gjorde inntrykk. Det påvirker meg. Jeg kjente sånn umiddelbart i kroppen at her var det noe som ikke var helt greit, men som kanskje var litt vanskelig å sette fingeren på. Og jeg så i kommentarfeltet under Karinas innlegg at det var noen som stusset på hennes opplevelse, og som nærmest lurte på om de i det hele tatt hadde vært i samme rom. Så det var altså noen som ikke syntes denne sesjonen var problematisk i det hele tatt. Og det kan du si er positivt, men samtidig også noe av det som er problematisk her. Nemlig hvordan vektstigma, blant helsepersonell og fagfolk i denne sammenheng, ofte kan være så godt kamuflert, gjemt eller bakt inn i tall og grafer, gode intensjoner, viktigheten av kritiske samfunnsoppdrag, fine titler og så videre – at det nesten går ubemerket hen. Sånn at ingen legger merke til det som er problematisk ved det som blir sagt.

Og det er jo også sånn at av og til er det ikke bare det som blir sagt man reager på, men også det som ligger implisitt. Det som ligger mellom linjene, det som ikke blir direkte uttalt kan også gjøre at man reagerer.

Og jeg tror vi alle har vært i situasjoner eller samtaler hvor nettopp det har skjedd. Hvor man har gått derfra med en litt sånn uggen følelse. Intuisjonen sier, nei – dette var ikke greit! Men så tar det litt tid, og man må ha litt avstand til situasjonen før man ser hva det egentlig dreide seg om. Så jeg måtte fordøye det litt og det har jo gått en god stund nå siden dette foredraget. Men jeg har ikke helt klart å slippe tanken på at her er det noe viktig vi må snakke om. Så jeg skal forsøke å sette noen ord på opplevelsen min, selv om sannheten er at jeg synes det er dritskummelt å skulle gjøre det. For hvem er lille meg til å kritisere velrenommerte fagfolk og måten de snakker på? Har jeg noe å komme med i denne sammenhengen i det hele tatt? Sånn går hodet i gang!

Jeg har kanskje en unødvendig høy respekt for autoriteter, som jeg jo oppfatter at leger og forskere faktisk er. Det tror jeg mange av oss har. Og så kan jeg kjenne på en frykt for at jeg skal få høre at “..såpass bør du tåle, Marianne. Man må jo kunne kalle en spade for en spade. Du overdriver, du tar feil. Dette bør du bør ta på din egen kappe.”

Det var jo noen rester av mitt eget gamle godt internaliserte vektstigma som dukka opp der et øyeblikk: “Hysj, vær stille. Gjør deg selv liten. Hold deg selv under radaren.”

Men jeg har blitt 46 år. Er ømme på tørre å si det jeg mener høyt. Så la oss gå tilbake til dette rommet der hvor foredrag ble holdt. Et rom med fagfolk, beslutningstakere, politikere og sikkert mange vanlige folk som deg og meg. Hvilke ord ble egentlig brukt her?

Jo, allerede i innledningen ble tema overvekt og fedme kalt “lite sexy”, og det ble sagt ordrett “at av alle ting man kan slite med helsemessig så er liksom fedme så utrolig lite sjarmerende eller pent”.

Lite sjarmerende, lite pent.

I et foredrag om fedme på Arendalsuka. Smak litt på de ordene. Høres det kjent ut?

De er i alle fall godt kjent for meg! Som tjukk er jo dette ordet er brukt om meg selv i så mange år. De kunne vært henta ut av mitt eget hode, min egen dialog med meg selv, og verre ord om dette også altså. For jeg har brukt ordet meg selv inni meg som jeg aldri ville brukt når jeg skulle beskrevet noen andre.Aldri.

Og hva er det som gjør at noen kjenner det er nødvendig å bruke ord som dette for å introdusere en sal full av mennesker til temaet overvekt og fedme? Jeg aner ikke. Jeg skjønner det i alle fall ikke. Og det er helt sikkert ikke vondt ment, men det ble en veldig dårlig start på dette foredraget om ikke annet.

Hvilke andre ord ble brukt?

Jo, generelt må jeg si at det gjør noe med meg som person, som en som lever med og i en tjukk kropp, når jeg hører at jeg snakkes om som en som lider av fedme, at jeg har en kronisk sykdom, at jeg i kraft av min kroppsstørrelse har en tilstand som må behandles, medisineres, fikses.

Det gjør noe med meg. De ordene er med på sykeliggjøre. De er fremmedgjørende og skaper avstand.

Jeg må rett og slett si at at det til tider underveis i foredraget var litt som den følelsen du hadde som barn hvis du tjuvlytta på en samtale de voksne hadde som det egentlig ikke var meningen du skulle høre. Det var en veldig underlig opplevelse. “Oj, sa det det! Det var kanskje ikke meningen jeg skulle høre det”… Ja, det var litt underlig å lytte som tjukk.

Så videre til noen andre ord som ble brukt. Jøran Hjelmesæth sa dette da han snakket om trening som tiltak for å holde vekten nede etter et vekttap. Han brukte disse ordene:

“Mange som sliter med sykelig overvekt hater ordet trening. Men fysisk aktivitet er det mange som synes er helt ok, så hold ordet trening unna så får du i alle fall med deg de som er villig til å gå en times tur hver dag.”

Overvektige hater ordet trening…

Da får du i alle fall med da de som er villig til å gå en tur…

Du kunne like godt sagt at da får du med deg de som gidder å gjøre noe for helsa si.

Jeg synes det er nedsettende og på grensen til latterliggjørende å snakke sånn om en gruppe mennesker. Er dette virkelig holdninger som Helsenorge vil være kjent ved? Det er unyansert og stigmatiserende. Og det er med på å bekrefte folks oppfatning av tjukke som late. Jeg forventer bedre av folk som vet bedre! For har du jobbet med denne pasientgruppen, så har du kunnskap om hvor komplekst dette med kropp, mat og trening er. Du bør holde deg for god til sånne overforenklede beskrivelser av menneskene du jobber med og som du ønsker å hjelpe.

Og ja, det er mange erfarne slankere som lever i en tjukk kropp som har et utrolig anstrengt forhold til trening. Men å nærmest tulle med det, dra det som en vits, ironisere over det. Gi personene i salen, politikere, andre innen helsevesenet, beslutningstakere, velmenende råd om å unngå å snakke om trening “for da mister du folk”. Jeg er synes ikke det ligner noen ting! Lek litt med den setningen som ble sagt. Bytt ut ordene “sykelig overvektige” med en annen marginalisert gruppe, så blir det ganske raskt tydelig hvorfor det er ugreit å snakke på denne måten.

Ja, som jeg var inne på, så følte så noen ganger underveis i foredraget at dette kanskje dette var for sånne som meg . Er det sånn de snakker om oss når vi ikke er tilstede?!

For ord teller.

Så da Hjelmesæth, en respektert fagperson som ofte er den mediene trekker inn for kommentarer til saker om vekt, helse og slanking, når han under sitt innlegg drar opp et bilde av en gammel forside fra Dagbladet hvor hovedoppslaget er “FEDMEALARM” i store krigstyper, illustrert av en hodeløs, tjukk person. Og så gjør et poeng ut at det oppe i hjørnet på denne avisen faktisk også er et oppslag om ISIS, om drap og terrorisme. Og så sier:

“Joda, terrorisme er farlig. Men fedme, det er faktisk farligere.”

Da tenker jeg: Marianne, lille gode Marianne. Det er ikke rart du har skammet deg, følt deg liten, svak og uansvarlig fordi du ikke har klart å gå ned i vekt. Det er ikke rart at samfunnet generelt har de holdningene de har til folk i tjukke kropper når dette er ord som kommer ut av folk som jobber i helsevesenet. Det ikke rart at du har gått rundt og følt deg som tikkende bombe helsemessig hele livet.

Altså – det må nok en erfaren slanker til for å forstå den syke logikken her, men jeg har jo flere ganger ønsket meg en diagnose, en sykdom som enten kunne forklare hvorfor jeg var blitt tjukk og hvorfor jeg ikke klarte å gå ned – jeg ønsket meg en medisinsk forklaring på det for jeg prøvde og prøvde og fikk det ikke til – eller så ønsket jeg meg en diagnose som kunne gi meg et spark bak, en sykdom som ville gjøre at nå har jeg ikke et valg, nå må jeg bare skjerpe meg og ta meg sammen av medisinske årsaker.

Forstå det den som kan! Og er noe forskningen er klar på, så er det jo at jojo-vekt. Det å gå opp og ned i vekt, det er i seg selv forbundet med høyere dødelighet. Det er skadelig for kroppen og for hjertet vårt og skikkelig hardt for kroppen. Og ikke minst så er jo helse mer enn bare den fysiske helsa. Og det å slanke seg opp og ned igjen og igjen er også skadelig for den mentale helsa. Jeg har gått inn som tjukk og følt meg som en tikkende bombe helsemessig. Hva gjør det kroniske stresset i kroppen med meg? Hva gjør det med oss?

Og jeg har aldri i mine tretti år som slanker erfart at frykt og skam har bidratt til noe som helst konstruktivt eller varig positiv endring på noen områder.

Jeg vet ikke om Hjelmesæth forsøker å være morsom. “Terror er farlig, fedme er farligere”. Jeg vet ikke. Eller om det er et forsøk på å få politikere eller folk til å våkne opp. Men har virkelig krigstyper og denne type skremselsretorikk og overforenkling noen gang ført noen steds hen? Nei! Effekten av dette er uansett ikke god. Jeg synes rett og slett er uprofesjonelt. Jeg blir litt matt! Vi har et stykke arbeid som må gjøres her for at verden skal bli et bedre sted å være for alle.

For når ledende fagfolk snakker om det å ha en tjukk kropp på den måten så synes jeg ikke det er dugg rart at kommentarfeltene ser så stygge som de gjør når avisene skriver om slanking og tjukke kropper. Det er ikke rart i det hele tatt.

Her trengs det, som jeg har vært inne på, påfyll av kunnskap og det trengs ydmykhet. Det trengs tverrfaglighet. Det trengs at man lytter!

Og det er viktig at forskere, leger og andre med påvirkningskraft går foran med et godt eksempel, at de er sitt ansvar bevisst.

Og når vi snakker om folkehelse, helse generelt så må vi også i større grad huske på at vi også har en psykisk helse. Hva om vi ser litt større på hva god helse egentlig er for den enkelte, og ikke ensidig fokusere på BMI-kategorier og den fysiske helsa?

Og dette er min podcast – det er lov å drømme! Jeg drømmer også om at noen fagfolk er modige nok til å si at nok er nok. La oss tenke litt nytt. Jeg drømmer om at noen skal tørre å si i fra at nå tar vi en liten time out, en liten timeout fra vektfokus og BMI-fokus. Og jeg vet at det er noen som allerede tenker mer i den retningen, og det håper jeg virkelig får mer plass, fokus, ressurser og oppmerksomhet framover.

Og til slutt:

Jeg vil at du og jeg, vi som lever i tjukk kropp og har kjent på hvor vondt og vanskelig det kan være å ikke få det til gang på gang. Jeg vil at vi med god samvittighet skal kunne senke skuldrene, puste litt. Ta en alvorsprat med oss selv og selv definere hva god helse er for oss, for deg.

Finne ut av hvilke verdier vi har. Rydde litt i det slankeforstyrrede hodet vårt, i hjertet vårt og finne ut hva som er viktig for oss. Og ut fra det velge hva som gjør godt, hva som er bærekraftig, gir glede og et godt liv for deg. Og da er det ikke sikkert at det er slanking som er svaret.

Jeg fant ut at jeg har levd mesteparten av livet mitt enten på slankekur eller mellom slankekurer. Og hvis du ser for deg sånn pendel, så utgjør jo det å være på og mellom slankekurer, to rake motsatser eller to ender av skalaen. Og min pendel har svingt mellom den ene ytterkanten til den andre hele livet.

Og er du en erfaren slanker, så tror jeg du kjenner godt til “mellom slankekurer»-fasen. Det er ikke et godt og bærekraftig sted å være. Man tar ikke gode valg for seg selv når du vet at du skal og du må starte på nytt i morgen, eller på mandag, eller etter bursdagen, eller etter sommerferien, eller etter jul. Veien til “what the hell»-effekten er ganske kort. Og det gjør vondt rett og slett.

Jeg har aldri tillatt den pendelen å bare falle stille og rolig til ro i midten, utforske hva som skjer når jeg legger bort slankeprosjektene og bare er. Jeg skal ikke fikse eller krympe kroppen. Jeg kan bare være.

Og når man er der så skjer det noe ganske spennende med forholdet til kroppen og til maten.

Så smak litt på tanken på at du må aldri slanke deg igjen. Du må ingenting. Du kan velge.

Jeg skal innrømme at av og til så har jeg kjent på at jeg gir opp. Når jeg sier at jeg ikke slanker meg lenger, så er det litt som å kaste inn håndkleet. En fallitterklæring nærmest. Jeg har hatt den følelsen mange ganger. Jeg tror egentlig ikke jeg noen kommer til bli helt kvitt den i det samfunnet vi lever i.

Men det er så mye livskvalitet og god helse i å jobbe med å få større matro og selvaksept. Få kroppsnøytralitet etter å ha levd i konstant krig med kroppen et helt liv. Det er ikke uansvarlig. Det er ikke det samme som å gi opp. Det er så mye vi kan gjøre for å ta godt vare på oss selv, på vår fysiske og psykiske helse, som ikke handler om at du må bli mindre, veie færre kilo. God helse er mye mer enn vekt. Og vekten, den har vi en ganske begrenset påvirkningskraft over. Det har forskning vist, og ikke minst så tror jeg du har erfart det selv mange mange ganger siden du har funnet fram til akkurat denne podcasten.

Så det var alt for i dag. Husk, du må ingenting. Tusen hjertelig takk for at du har lytta. Vi hører snart igjen. Neste episode skal handle om hvilke bivirkninger slanking har.