Marianne Sæbø

Forfatter: Marianne Sæbø

  • Hodeløse tjukkaser: Hvor ble det av menneskeligheten?

    Tjukk mage og hamburger
    Hodeløs tjukkas / «headless fatty»

    Mens samfunnet over tid har fått større toleranse overfor mennesker med forskjellige legninger eller etnisiteter, viser studier at vi har blitt mindre tolerante overfor folk med høy vekt.

    Det er alvorlig. Vektstigma er forbundet med en økt risiko for dødelighet på nesten 60 %, ifølge studier som har undersøkt hvordan diskriminering påvirker helsa.

    Dette gjelder deg, meg, naboen, din gode kollega, barnet ditt, barnebarnet ditt – de fleste nordmenn har en høy vekt.

    Medienes skadelige bildebruk

    Da jeg nylig intervjuet medie- og samfunnsforsker Lene Bull Christiansen i min podcast, snakket vi blant annet om hvordan ord og bilder skaper virkelighet.

    Og hvordan medias fremstilling av tjukke mennesker påvirker vårt syn på oss selv og verden.

    Vi kom innom fenomenet som på fagspråket kalles «hodeløse tjukkaser» (eller «headless fatties» på engelsk), som oppsto tidlig på 2000-tallet da saker om den såkalte fedmeepidemien eksploderte og media trengte bilder som illustrerte problemet.

    Bilder hvor hodet er klippet vekk

    Vi ser hver dag bilder av overvektige mennesker hvor hodet er klippet vekk eller skjult. Vi ser bare den tjukke kroppen, ofte bakfra og gjerne i uflatterende klær. Som regel i form av nærbilder av nakne mager hvor noen klyper i fettet eller holder et målbånd rundt. Ofte akkompagnert av unaturlig store porsjoner usunn mat.

    Bildene plasseres under negative og sensasjonelle overskrifter om risikofaktorer og samfunnsøkonomiske belastninger, eller tips til hvordan du kan få det farlige magefettet til å forsvinne.

    – Når hodet ikke vises, fjernes menneskeligheten fullstendig. Når historiene handler om at fedme er farlig og må bekjempes, blir tykke kropper symboler på noe truende. Dette skaper frykt både for å bli tjukk og for tjukke mennesker, som sees som en trussel mot samfunnet, sier Christiansen.

    Dehumaniseringens skadelige effekter

    Dehumanisering bidrar til å legitimere urettferdighet fordi det svekker empatien vi normalt ville hatt overfor andre mennesker.

    – Hvis dehumaniseringen fortsetter, aksepterer samfunnet stadig hardere tiltak mot denne gruppen fordi de betraktes som mindre menneskelige. Mekanismen er godt kjent innenfor samfunnsvitenskapen. Vi har sett det samme med etniske og religiøse minoriteter. For eksempel har krigen mot terror ført til dehumanisering av muslimske minoriteter, fortsetter hun.

    Det skader vår egen oppfattelse av oss selv og sier indirekte noe om tjukke menneskers plass på rangstigen i samfunnet. Det er ekstra skadelig for barna våre som også speiler seg i disse bildene og internaliserer holdningene de representerer lenge før de kan sette ord på det selv. Og det er skadelig fordi leger og andre fagfolk som er her for å hjelpe, også bare er helt vanlige mennesker som adopterer de negative stereotypene disse bildene tegner.

    Økt representasjon og flere nyanser

    Så hva kan du og jeg gjøre?

    Det første steget er å bli bevisst problemstillingen og ta til seg kunnskap om effekten av vektstigmatisering. Og ta den ubehagelige jobben det er, å bli kjent med sine egne bevisste og ubevisste fordommer. Leser du dette, er du allerede på god vei.

    Skriver du om vektrelaterte temaer, enten i avisen eller på sosiale medier, tenk gjennom bildene og ordene du bruker. Som regel kan man diskutere viktigheten av god ernæring og trening uten å bruke mennesker med overvekt og fedme som eksempler på hvorfor det lønner seg å trene eller spise på en spesiell måte. Sunn mat og bevegelse er viktig for alle, uansett kroppstørrelse.

    Jobber du i en avis, sørg for at sakene du skriver illustreres av bilder som ivaretar menneskeligheten og verdigheten til de du skriver om, og ikke bare fungerer som fryktinngjytende «clickbait» som forsterker fordommer og stereotyper.

    Et annet konkret tiltak er å lage en bildebase som viser overvekt på mange forskjellige måter. Nationalt Center for Overvægt i Danmark har gjort dette, og norske myndigheter må gjerne la seg inspirere. Der vises tjukke mennesker i hverdagslige situasjoner som de hele menneskene de er, på en verdig måte og med større mangfold enn det som i dag er vanlig.

    Billeder er med til at skabe virkeligheden og skabe fortællinger. Lige nu er fortællingen, at personer med overvægt er dovne, dumme og uhygiejniske, og hvad der ellers kan blive påduttet af fordomme. De her billeder skal vise nuancerne.

    – Nationalt Center for Overvægt

    Lytt gjerne til podcastepisoden med Lene Bull Christiansen hvor vi diskuterer hva mer som kan gjøres for å gjøre verden til et litt bedre sted for tjukke mennesker.

    Ta gjerne kontakt dersom du ønsker å diskutere dette temaet videre. Jeg sparrer gjerne med deg.

    Definisjonen av og eksempler på dehumanisering

    Når man ser på eller behandler andre mennesker som om de ikke er menneskelige, og fratar dem menneskelige egenskaper og verdighet. Det gjør det lettere å behandle dem dårlig eller urettferdig. Noen eksempler:

    1. Språkbruk: Når man bruker nedsettende kallenavn eller omtaler en gruppe mennesker som dyr, objekter eller maskiner. For eksempel, å kalle en person for «trussel», «kostnad» eller «parasitt» for å antyde at de er uverdige eller skadelige.
    2. I media: Når mediene fremstiller en gruppe mennesker som mindre intelligente, mindre følsomme eller mindre komplekse enn andre. For eksempel, hvis nyhetsdekningen av en bestemt etnisk gruppe bare viser dem som kriminelle eller fattige, men aldri som dyktige eller vellykkede mennesker.
    3. Politikk og lovverk: Når politikere eller lover behandler en gruppe mennesker som mindre verdt eller mindre beskyttet av loven. For eksempel, lover som avviser rettighetene til en bestemt minoritetsgruppe, eller politikere som omtaler flyktninger som en «trussel» eller «bølge» i stedet for som mennesker som søker trygghet.
    4. Historiske eksempler: Under Holocaust ble jøder og andre minoriteter omtalt som «undermennesker» og behandlet på grusomme måter, noe som gjorde det lettere for nazistene å rettferdiggjøre deres utryddelsespolitikk.

    Kilde: Chat GPT, 27.05.24

  • «Cherry picking» og intuitiv spising: Å låne fra andre uten å si ifra, er det ok?

    Denne uken seilte en bok med ordene «intuitiv spising» i tittelen inn på bestselgerlisten. Jeg har selv gått på kurs for å bli sertifisert hos Evelyn Tribole og Elyse Resch, ernæringsfysiologene og opphavskvinnene bak dette vektnøytrale rammeverket.

    Det er ikke mange i Norge som skriver om temaet. Jeg ble nysgjerrig og tok en titt.

    Ingen kildehenvisninger

    Når man gir ut en bok man tjener penger på, er det etisk tvilsomt å plukke fra andres arbeid uten å kreditere og gi kontekst.

    Når det gjelder intuitiv spising, er det fremdeles lett å komme unna med en slik unnlatelse siden veldig få nordmenn har et forhold til hva denne tilnærmingen til mat egentlig innebærer.

    I boken skrives det altså om “intuitiv spising”, men uten referanser til rammeverkets opprinnelse.

    Boken inneholdt faktisk ingen referanser overhodet, selv om den i stor grad er bygget over eksisterende tankegods og modeller innenfor fagområder som omhandler emosjonell spising, overspising etc..

    Selve ordene “intuitiv spising” er ikke beskyttet av opphavsrett. Til det er de alt for generiske, og det er kanskje det forlaget Nor og forfatteren Torunn Ytrehus lener seg på?

    Boken «Inuitive Eating» hvor rammeverket inngår, er imidlertid beskyttet av opphavsrett.

    Det kan jo hende forlaget har innhentet tillatelse?

    Uansett hadde en kildehenvisning eller to vært på sin plass, spesielt siden innholdet tas ut av sin opprinnelige kontekst og dermed mister viktige aspekter og sin opprinnelige intensjon.

    Å låne fra andre uten å si ifra, er det ok?

    I Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) sin etiske sjekkliste for sakprosa står blant annet dette under avsnittet for sitater og kildehenvisninger:

    Mange sakprosabøker bygger helt eller delvis på andres arbeider. Forfattere av populære fremstillinger er like forpliktet til å respektere opphavsretten som forfattere av vitenskapelige utgivelser.

    • Hvordan er det redegjort for hva som er sitater og omskrevne sitater hentet fra andre?
    • Er mengden sitater av rimelig omfang, slik at boken fremstår som et selvstendig verk?
    • Hvordan har forfatter og forlag ivaretatt rettighetene til andres stoff som boken bygger på?
    • Finnes det formuleringer uten anførselstegn i teksten som også finnes i andre verk?
    • Er organiseringen av stoffet originalt for fremstillingen, eller finnes den også i andres verk?
    • Er andres verk kreditert i henhold til «god skikk»?
    • Fremgår det klart hva som er forfatterens egne funn, og hva som er andres oppdagelser?
    NFFO: https://nffo.no/juridisk/etisk-sjekkliste/5-sitater-og-kildehenvisninger

    Men selv ikke når de ti prinsippene (dog lettere omskrevet), som utgjør selve kjernen i intuitiv spising, listes opp ved siden av sult- og metthetsskalaen (som for øvrig heller ikke et originalt verk produsert av forfatteren), nevnes noe som kan gi leseren en forståelse av at dette ikke er forfatterens egne ord og oppdagelser, men et evidensbasert rammeverk med en validert vurderingsskala («assessment scale») som har vært i utvikling siden det først ble introdusert helt tilbake i 1995.

    Det blir litt som om jeg skulle skrevet en bok om viktigheten av å spise råvarebasert, og i den skisserte en modell hvor jeg delte maten inn i fire grupper basert på prosesseringsgrad. Også utelater jeg å nevne at det er ikke jeg som har funnet på denne inndelingen, men at det faktisk er et allerede etablert rammeverk med et konkret opphav, en spesifikk hensikt og forskning knyttet til seg (NOVA-klassifiseringen for deg som lurer).

    Så hvis du vil du lære mer om hva intuitiv spising egentlig er, anbefaler jeg i stedet disse bøkene:

    «Intuitive Eating» (4. utgave) av Evelyn Tribole og Elyse Resch (den originale boken):
    https://www.adlibris.com/no/bok/intuitive-eating-4th-edition-9781250255198

    «Vejen til vægtneutral sundhed: Intuitiv spising» av Inger Bols (mer lettlest siden den er på et skandinavisk språk, og her er innholdet gjengitt i rett kontekst og delt med tillatelse):
    https://www.adlibris.com/no/bok/intuitiv-spisning-9788740666212

  • Lege, influenser eller kanskje begge deler?

    For en tid tilbake reagerte jeg på unyansert og ukritisk «applaus» i kommentarfeltet hos lege og forsker Samira Lekhal rundt et viktig og alvorlig tema, nemlig økonomiske bindinger mellom legemiddelindustrien og fagfolk.

    Les det originale Instagram-innlegget mitt om saken her.

    Til orientering ble kommentarene under Lekhals innlegg slettet i det jeg publiserte mitt innlegg.

    Klart det er ubehagelig å få negativ oppmerksomhet rettet mot seg, men dette gjelder sak og ikke person. Hun er ikke «bare» en influenser som har glemt å merke en story med «reklame for egen bedrift». Hun er en lege ansatt i det offentlige Helse-Norge, som samtidig driver flere private selskaper som er finansiert av midler fra ulike private aktører.

    Vedkommende benyttes titt og ofte som ekspert i media i saker som gjelder fedme og overvekt. Da er det problematisk at selskapene hennes har mottatt over 4 millioner fra produsenten av slankemedisinen Wegovy, blant annet for å bygge et nettsted (og selskap) dedikert til å utdanne det norske folk, både pasienter og helsepersonell, om nettopp disse temaene. Og det er ekstra alvorlig at hun ikke opplyser tydelig om disse bindingene, slik Legemiddelverket påpeker.

    Jeg reagerte på dette allerede i januar 2023 da media benyttet henne som kilde i saker om Norgeslanseringen av Wegovy uten å informere oss avislesere og tv-tittere om de økonomiske bindingene.

    Les hele saken «Slankemedisin, media og uheldige dobbeltroller» her.

    “Kjøpt og betalt av slankesprøyter»

    Så – tilbake til heiaropene i Lekhals lukkede kommentarfelt hvor jeg egentlig hadde ønsket vi kunne ta debatten:

    Nei, ingen sier at lege Samira Lekhal er “kjøpt og betalt av slankesprøyter”. Det blir i så fall en omskriving av sakens kjerne. Dette handler ikke om klaging på at vedkommende “jobber for et sunnere samfunn”. Det handler om at leger skal følge legemiddelforskriften.

    Lege Samira Lekhal holdt i regi av sitt selskap re-start.no i mars 2023 et webinar for helsepersonell om overvekt. Legemiddelverket deltok og reagerte sterkt:

    Faksimile, www.tv2.no, 30.09.23

    Annonsørinnhold betalt av Novo Nordisk

    De konkluderte med at webinaret var i strid med reklamebestemmelsene i legemiddelforskriften, og at materiellet som ble vist frem i webinaret både var eid og betalt av Novo Nordisk, produsenten bak blant annet slankesprøyten Wegovy, og således var som annonsørinnhold å regne.

    Du kan lese Legemiddelverkets fulle vedtak her.

    Lege eller influenser?

    Kritikken mot Lekhal gjelder ikke at hun “bare” har holdt foredrag for Novo Nordisk slik det ble skrevet i kommentarfeltet:

    Å bygge en informasjonsplattform som Re-start med penger fra en legemiddelprodusent, byr på mange etiske problemstillinger som forsterkes av at hun samtidig opptrer i offentligheten i kraft av sin stilling som overlege ved et offentlig sykehus. Den tittelen gir henne automatisk ekstra kredibilitet og tyngde. Novo Nordisk er den store vinneren.

    Se detaljert oversikt over utbetalinger fra Novo Nordisk til Samira Lekhal, GreeNugde og Re-start her.

    Samira Lekhal har i ulike sammenhenger forklart seg med at hun tror på viktigheten av samarbeid på tvers av fag og næring/industri “for å finne nye løsninger” og “få ting gjort”.

    Da beveger hun seg på mange vis over fra rollen «fagperson» til «influenser», og får et par ekstra hatter og regelverk hun må passe på med tanke på transparens og merking av innhold som “reklame”. Sånn må det være. Man kan ikke få særbehandling i kraft av tittelen «lege».

    Personlig er jeg ikke begeistret over å bli servert råd om vektnedgang sponset og utformet av noen som har økonomiske interesser i meg som tjukk pasient. Det handler ikke om manglende faglig fundamentering av rådene som gis. Det lukter rett og slett bare vondt. Det kommer med en bismak. Noen har en agenda. Åpenhet er viktig.

    PS. Tross oppmerksomheten rundt hennes koblinger til Novo, har media fremdeles mye å hente på å oppgi hennes bindinger, eller – aller helst – finne andre kilder når det gjelder saker som omhandler slankesprøyter og nærliggende temaer. For selv om temaet “fedme” anses som samfunnskritisk, og saker som omhandler vekt genererer mange klikk hos nettavisene, må ikke media hoppe bukk over viktigheten av transparens og kildekritikk. Fagpersonene media er avhengig av har ofte en egeninteresse og et ønske om å påvirke. Det må tas på alvor. Vi som forbrukere fortjener å bli informert.

    PPS. Morgenbladet hadde en god sak om temaet 2. april 2024. Les saken her (bak betalingsmur).

    Skjermbilde fra Re-start.no: Beklagelsen de ble pålagt å komme med etter Legemiddelverkets vedtak finner du godt gjemt aller nederst på deres nettsider.
  • «Og du har ikke problemer med appetitten, antar jeg?»

    «Og du har ikke problemer med appetitten, antar jeg?»

    Legen framfor meg blunket lurt.

    Han kjente meg ikke, men så en tjukk kropp og la kjapt to og to sammen:

    Mennesket framfor meg har ingen problemer med å få i seg nok mat. Og skulle det så være, har hun uansett litt å gå på. Ingen fare her.

    Han forventet ikke et svar. Det var et retorisk spørsmål.

    Konklusjoner ble dratt uten at et eneste spørsmål ble stilt. Vi i tjukke kropper er så vant med det at vi nesten ikke legger merke til det selv.

    Jeg gruet meg til den ubehagelige undersøkelsen han straks skulle utføre. Gastroskopi er ikke akkurat en spaopplevelse. Jeg orket ikke ta kampen. Ikke nå.

    For jeg er sårbar og nervøs der jeg sitter. Maktbalansen mellom oss er skeiv.

    Så jeg oppfører meg. Velger minste motstands vei og lar legens fordommer forbigå i stillhet.

    Du skulle bare visst, tenkte jeg i mitt stille sinn.

    Han skulle bare visst hvordan årsaken til at jeg havnet på kontoret hans (svelgeproblemer) vekket gamle restriktive tanker fordi jeg desperat forsøkte å finne ut hva og når jeg kunne spise, uten at det gav smerter og ubehag.

    Som igjen gjorde at jeg undertrykket appetitten helt til jeg til slutt kjente på en ulvehunger som fikk fram spisemønstere jeg helt hadde glemt at jeg en gang kjempet mot på daglig basis.

    Jeg ble skremt av å plutselig få besøk av de gamle håpefulle tankene om at:

    «Yes! Kanskje denne tilstanden eller sykdommen er det som gjør at jeg endelig klarer å bli tynnere!»

    Etter å ha hatt matro i flere år, var det dritskummelt å oppleve hvordan all rasjonalitet ble overstyrt av kroppens sterke instinkter. Sulten kropp = fare på ferde. Alarmen gikk. Frykt overtok styringen.

    Jeg mener ikke legen var ondskapsfull. Han var en hyggelig mann.

    Dette er bare et ørlite eksempel på hvordan stigma påvirker meg og andre med kropper som min.

    Leger er bare helt vanlig mennesker oppvokst i en kultur hvor normalen er et fordomsfullt syn på mennesker i store kropper.

    Leger er ikke bedre enn andre. Men de BURDE være det. For slik det er nå er mange langt unna å innfri løftet om å ikke gjøre skade.

  • Fem favorittepisoder fra podcasten Maintenance Phase

    Fem favorittepisoder fra podcasten Maintenance Phase

    Ironisk nok fant jeg denne podcasten da jeg var på desperat jakt etter råd for å stagge sulten og vedlikeholde vekten etter et større vekttap på over 35 kilo (spoiler alert: alle 35 kiloene har kommet tilbake).

    Jeg søkte håpefullt på «maintenance phase» («vedlikeholdsfasen») i Spotify, fant denne podcasten og gjøv håpefullt løs på et par episoder, men ble direkte skuffet og indignert. Dette handlet jo absolutt ikke om hvordan jeg kunne holde vekten! Tvert i mot hevdet de at jeg antakelig ikke hadde så stor kontroll over vekten som jeg selv trodde (og håpet på). Det var altså dårlig med vedlikeholdsråd å spore, så jeg rygget forsiktig ut og det tok en stund før jeg gjenoppdaget podcasten.

    Nå har jeg til gjengjeld slukt nesten alle episodene, og blitt veldig glad i vertene Aubrey Gordon og Michael Hobbes sin uformelle, humoristiske og varme måte å formidle på.

    Podcasten har røsket tak i mange dype fordommer i meg selv, og serverer nyanser og kunnskap som ikke kommer fram i dagens mediebilde hva gjelder vekt, «wellness» og helse.

    Maintenance Phase har gjort meg klokere, mer nysgjerrig og kritisk, sint og provosert. Den har dessuten gitt meg ny innsikt i det bildet jeg har hatt av meg selv som tjukk, og ikke minst om bildet verden har av kropper som min.

    Jeg vil påstå den passer både for tykke og tynne. For vi tjukke trenger virkelig flere tynne allierte i den verden vi lever med i dag, skal vi komme stigmaet og diskrimineringen vi opplever til livs.

    Mine episodeanbefalinger

    Podcasten har som mål å avsløre, beskrive og «debunke» (feilaktig) vitenskap bak helsefarsotter, velværetrender og populære ernæringsråd.

    Det ligger mye research bak episodene, og de er gode på sette temaene de diskuterer i en historisk og kulturell kontekst. De formidler det som til tider er kompleks forskning på en forståelig måte, og selv om podcasten har mange referanser til amerikansk kultur, er det mye som er overførbart til norske forhold.

    Under finner du et utvalg episoder som har gitt meg et stort utbytte:

    1. The Body Mass Index

      «The BMI is EVERYWHERE. But is it scientific or scientif-ish? While many Americans think of the body mass index as an objective measure of health, its history reveals a more complicated story. This week, Mike and Aubrey tackle the first in a two-part series about the BMI and the “Obesity Epidemic.” Along the way they visit 18th century Belgium, learn a gross new acronym and dissect Dracula’s facial features.»

    2. The Obesity Epidemic

      «Over the last 30 years, fatness has been defined as a risk factor for disease, then a disease in itself, then a global epidemic. What caused this rapid shift? Who’s gonna join our group of B-roll vigilantes? And did we just hear Morgan Freeman?»

    3. Is being fat bad for you?

      «For nearly four decades, Americans have heard a simple story about health, longevity and obesity. This week, we learn it’s a little more complicated.«

    4. «Glorifying obesity» and other myths about fat people

      «This week, we’re talking about Aubrey’s new book, «‘You Just Need To Lose Weight’ and 19 Other Myths About Fat People.» And we’re yelling about Piers Morgan as a little treat.»

    5. The Trouble With Calories

      «Weight loss is as simple as “calories in, calories out,” right? Or — gasp — could the reply guys be wrong!? This week, we dig in on the surprisingly complex science behind a seemingly simple calculation.»

    For en (tidligere) selverklært sukkeravhengig var det også interessant å lytte til episoden The Trouble With Sugar. Der tar de for seg tre vanlige oppfatninger om sukker, nemlig at det forårsaker hyperaktivitet hos barn, er like avhengighetsskapende som kokain og øker blodsukkeret på en universell og forutsigbar måte.

    Jeg kan også anbefale episodene om Dr. Oz, Oprah, The Biggest Loser og Super Size Me, alle kulturelle fenomener mange av oss er vokst opp med, og som nærmest ubevisst har preget meg og mitt forhold til slanking, kropp og trening. Eller var det bare meg som kjøpte slanke- og treningsbøkene til Jillian Michaels og Bob Harper i håp om å «lykkes»? Grøss.

  • Slankesprøyten Wegovy (og Ozempic)

    Mirakelmedisin? En revolusjon? Det er kort oppsummert det vi har kunnet lese om medisinen i norske medier.

    Jeg har forsøkt alt bortsett fra fedmekirurgi i mine over tretti år som kronisk slanker. Så for ikke mange år siden hadde jeg vært i først i køen hos fastlegen for å få Ozempic eller Wegovy. Det er jeg sikker på.

    En annen ting jeg er sikker på, er at jeg hadde trålet nettet for informasjon og erfaringer før oppstart.

    Nettopp det ser jeg mange gjør for da jeg sjekket statistikken, oppdaget jeg til min store overraskelse at mange havner på min nettside nettopp fordi de googler etter erfaringer og informasjon om Wegovy (jeg dukker opp i søkeresultatet fordi jeg i januar 2023 skrev om den norske legen Samira Lekhal som jobber tett med Novo Nordisk, legemiddelprodusenten bak slankesprøyten).

    Jeg tar ikke tar sprøyten selv, men har fulgt nøye med på nyhetsbildet knyttet til medisinen. Produsenten Novo Nordisk er kontroversiell på mange måter, og dessuten ekstremt god på lobbyvirksomhet og markedsføring. Mer om det en annen gang.

    I norske medier har Wegovy nesten utelukkende fått positive omtale. Jeg blir alltid litt skeptisk når en nyvinning utelukkende omtales i positive ordelag, og liker å se en sak fra flere sider. Og siden jeg synes slankemedisin og det å betrakte kroppstørrelser som en kronisk sykdom ut fra BMI-skalaen er spennende (og til tider skremmende) temaer, har jeg slukt diverse podcaster om temaet den siste tiden. Under deler jeg derfor noen podcaster som på hver sin måte kan bidra til å gi et litt mer nyansert bilde av medisinen, resultatene, bivirkningene og forskningen bak.

    Til info er all forskning på medisinen så langt sponset av legemiddelprodusenten selv. Jeg har lært at dette (dessverre) ikke er uvanlig innen denne bransjen, men synes for min egen del at det er en nyttig tilleggsopplysning. Greit å notere seg bak øret liksom.

    Podcaster

    “Radio Ligevægt”:

    Legene Rasmus Køster-Rasmussen og Christian Vøhtz deler 7 punkter du bør tenke på før du snakker med fastlegen om Wegovy.

    https://open.spotify.com/embed/episode/0d6JLJnEyj78mBhFbJulU8?utm_source=generator&wmode=opaque

    “Detox din hjerne”:

    Del 1/2: Morten Elsøe i samtale med Jens Meldgaard Bruun, klinisk professor og overlege ved Steno Diabetes Center Aarhus og ekspert i slankemedisin.

    https://open.spotify.com/embed/episode/2E8olXAi7XUOJkH4mMJO0F?utm_source=generator&wmode=opaque

    Del 2/2: Anne Gardmand og Morten Elsøe snakker om hvordan vi som samfunn og enkeltpersoner bør forholde oss til den nye generasjonen med slankemedisiner. De snakker også om stigmatisering og om å betrakte kroppstørrelsen som en sykdom utfra BMI.

    https://open.spotify.com/embed/episode/4BUsVvsPADrQu4K7nAyEVb?utm_source=generator&wmode=opaque

    “Reporterne”:

    Om Novo Nordisk sin markedsføring i årene før lanseringen av Wegovy.

    https://open.spotify.com/embed/episode/1IoOSo0P0QLVzKRLH7xT3o?utm_source=generator&wmode=opaque

    I tillegg til å være på engelsk, er nedenstående podcaster kanskje mer kontroversielle i sin omtale av medisinen, men jeg synes det er spennende å høre ulike stemmer inn i denne debatten så jeg tar de med! Lytt og tenk for deg selv.

    “The Fat Doctor Podcast”:

    https://open.spotify.com/embed/episode/6LXvQFZnGDu6dUbl3pq00D?utm_source=generator&wmode=opaque

    “All Fired Up”:

    Innledende episode med historien bak slankemedisiner generelt:

    https://open.spotify.com/embed/episode/6XUAvHzYaQfHVh7sXS69VP?utm_source=generator&wmode=opaque

    Diskusjon rundt Wegovy (og Saxenda):

    https://open.spotify.com/embed/episode/1MR1S9Y2MYrissk9O0jVqC?utm_source=generator&wmode=opaque

    Fakta om Novo Nordisk og deres slankemedisiner

    Novo Nordisk tilbyr to vektreduserende legemidler, Saxenda (liraglutid) og Wegovy. I tillegg produserer de diabetesmedisinen Ozempic som utover å regulere diabetes type 2 har vist seg å ha en vektreduserende effekt.

    Wegovy er altså vektnedgangsutgaven av Ozempic. De har begge samme virkestoff (semaglutid), men Wegovy har en mer enn dobbelt så sterk dose. Medisinen ble godkjent i Norge januar 2023 og koster 2775,- per måned.

    Semaglutid virker ved å redusere appetitten, slik at det blir lettere å spise mindre.

    Wegovy skal tas i kombinasjon med et kaloriunderskudd på ca. 500 kcal og 30 minutter trening per dag. Effekten varer kun så lenge man tar medisinen.

    Ozempic har fått mye blest. Blant annet har både Kim Kardashian og Elon Musk framsnakket medisinen i sosiale medier. Det at Ozempic i økende grad også blir utskrevet til pasienter uten diabetes, har medført en så stor økning i etterspørselen at det flere steder er delvis mangel på medisinen slik at pasientene den opprinnelig var laget for (diabetespasientene) ikke får tak i den.

  • Skam. Et sikkert vårtegn for en erfaren slanker.

    Bilde av hestehov og ordet "skam" i store bokstaver.

    Våren. Hele verden roper “endelig”.

    Sol. Lys. Varme.

    Jeg vil dra ned rullegardinen, pakke meg inn.

    I luften ligger en forventning om oppstemthet.

    Mars. April. Påske.

    SKAM.

    Det skarpe vårlyset avslører skitne vinduer og en skitten ekkel kropp. Enda et år har gått uten at jeg har fått orden på den feite, stygge og ulydige kroppen min.

    På utsiden:

    – “Hurra! Deilig med vår! Ja, vi overlevde vinteren i år også.”

    Ingen vits i å bry folk med min dysterhet. Min kropp, mitt problem.

    På innsiden:

    Illeluktende selvforakt og panisk planlegging av krisetiltak innfor sommeren fyller hodet og hjertet 24/7.

    Jeg er fortsatt like tjukk, kanskje tjukkere enn i fjor. Borte er alle gode intensjoner fra januar. Tilbake er kiloene. Både skammen og jeg har vokst oss større. Så passende.

    Rastløshet. Forsøk på å samle krefter til en ny runde.

    Jeg teller uker til sommeren, regner på kaloriunderskudd og hvor mange kilo jeg rekker før ferien.

    Lavkarbo? Faste? Pulver? Droppe sukker? Kutte karbo? Telle kalorier? Veie maten?

    En runde omgangssyke eller alvorlig sykdom som hjelp på veien?

    Ja, takk!

    Klærne strammer like mye som i fjor. BH-stroppen som sklir ned igjen og igjen følger meg gjennom dagen og minner meg konstant på min egen udugelighet. I dag-kroppen min får klare seg med de klærne den har. Den er jo uansett midlertidig. Et renoveringsobjekt. Et håpløst endringsprosjekt som stadig sprekker på tid og budsjett.

    Skapet er fullt av klær ment for “Marianne 2.0”. Jeg kan ikke kaste de. Jeg skal jo klare det.

    Bare prøve. En gang til.

    Slankeoperasjon?

    Jeg sjekker priser og regner på forbrukslån. Kanskje neste år. For det passer dårlig med operasjon med to små barn og syk mann.

    Jeg får skjerpe meg slank i stedet.

    Vårsolen varmer, men jeg vil ikke gå med mindre klær. Jeg vil ikke at kroppen skal synes. Den passer ikke inn.

    Men tiden framfor meg krever ubønnhørlig det motsatte. Den er proppfull av plagsom synlighet og sosiale sammenkomster.

    Hurra for 17. mai.

    Med den siste snøen forsvinner håpet om å passe inn.

    For det er det eneste jeg vil.

    Jeg vil bare bli helt vanlig. Ikke være tjukk, ekkel, dum.

    Jeg vil være trygg og passe inn.

    For å være tjukk er utrygt. Upassende. Ekkelt.

    Jeg vil bare være fin, akkurat som alle de andre. Jeg vil bare være fin.

    Men den udugelige kroppen stritter i mot.

    Men et par kilo skal jeg klare før sommerferien. Det har jeg jo gjort før. Det får bli som det blir. Det blir sånn det alltid har vært.

    Men neste år, da blir alt annerledes. Det lover jeg.

    Første utkast av denne teksten skrev jeg for noen år siden da jeg etter en ekstrem slankekur var blitt normalvektig for første gang i hele mitt voksne liv . Men selv om kroppen var tynn, kom allikevel den velkjente vårfornemmelsen av skam og selvforakt snikende. Normalvekt gav ikke selvkjærlighet og ro i hodet og hjertet. Tvertimot vokste frykten for å bli tjukk (igjen) seg så stor at den fylte like mye som drømmen om en slank kropp en gang hadde gjort.

    Jeg observerte de gamle følelsene i år også. Jeg har lært at det kalles “state dependent memory”. Kroppen husker de tretti årene og følelsene våren alltid brakte fram. Heldigvis skled tungsinnet forbi denne gangen, men det minnet meg på at sånn har det ikke alltid vært. Derfor denne teksten.

  • Slankemedisin, media og uheldige dobbeltroller

    Sentrale fagfolk i det offentlige helsevesen framsnakker Novo Nordisk sitt nye slankemiddel Wegovy i media og har samtidig økonomiske bindinger til legemiddelgiganten. Er ikke det problematisk? Bør ikke media opplyse om slike dobbeltroller?

    Fra og med 2. januar 2023 ble slankemedisinen Wegovy tilgjengelig i Norge. Medisinen produseres av legemiddelprodusenten Novo Nordisk og selges også i USA og Danmark.

    Norgeslanseringen ble behørig omtalt i norske medier.

    Spesielt synlig i mediedekningen var overlege Samira Lekhal ved Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst. Hun snakket varmt om den nye slankemedisinen, både på TV og i flere av landets aviser, og omtalte den blant annet som “en revolusjon” og som det største som har skjedd innen fagfeltet på mange år.

    Fra Nettavisen, 02.01.2023
    Fra Dagbladet, 02.01.2023

    Andre som uttalte seg i saken var leder for Norsk forening for allmennmedisin og leder for Landsforeningen for overvektige. Begge var generelt mer avmålte i sin begeistring blant annet fordi medisinen:

    • Har sterke bivirkninger
    • Koster mye (kr. 2 775 per måned)
    • Må tas livet ut
    • Ikke gjør noe med de bakenforliggende årsakene til overvekt og fedme

    De etterlyste også tydeligere retningslinjer for når medisinen bør forskrives, og påpekte at flere av helsegevinstene medisinen potensielt kan bidra til også kan oppnås uten bruk av legemidler.

    Økonomiske bindinger mellom overlege Lekhal og Novo Nordisk

    I tillegg til jobben som overlege ved et offentlig sykehus, leder Samira Lekhal et selskap som er finansiert av og utviklet i samarbeid med Novo Nordisk, legemiddelprodusenten bak den aktuelle slankemedisinen. Ingen av redaksjonene som valgte å benytte Lekhal som kilde i denne saken, opplyste imidlertid om hennes tilknytning til Novo Nordisk.

    TV2 Nyhetskanalen valgte sågar å titulere henne både som overlege i Helse Sør-Øst og leder av det aktuelle Novo Nordisk-finaniserte selskapet, og hun rakk selv å nevne selskapet sitt ved navn i løpet av debatten.

    Interessekonflikten ble ikke nevnt. Hvorfor?

    Å bli gjort klar over koblingen og overlegens dobbeltrolle er høyst relevant for meg som publikum.

    For det første bidrar det til å gjøre konteksten for nyhetssaken mer sannferdig og nyansert. Det gir meg som mottaker større mulighet til å “tenke sjæl” og trekke egne slutninger. For det andre er dette er opplysninger som er lett tilgjengelig gjennom selskapets egne nettsider. Her har pressen et ansvar. Jeg som forbruker og publikum skal slippe å google for å finne ut av denne type informasjon.

    Mon tro om ikke det er dette Pressens Faglige Utvalg (PFU) henviser til i Vær varsom-plakatens paragraf 2.3 under avsnittet som omhandler viktigheten av at mediene ivaretar egen integritet og troverdighet, slik at publikum kan ha tillit til journalistikken?

    “Vis åpenhet om bakenforliggende forhold som kan være relevante for publikums oppfatning av det journalistiske innholdet.”

    – Vær varsom-plakaten, 2.3

    Samira Lekhals uttalelser kan være helt upåvirket av denne finansielle bindingen. Faglig sett kan budskapet hun formidler, både som overlege og leder av dette private selskapet, være solid og i tråd med alle nasjonale retningslinjer for kosthold og behandling av overvekt og fedme. Kanskje har hun heller ikke personlig “tjent penger på” nevnte selskap, og har heller ikke forsøkt å skjule sin dobbeltrolle. Det spiller ingen rolle i denne sammenheng.

    Ansvaret ligger hos redaksjonene som gir bort spalteplass og taletid

    Ansvaret for å ivareta transparens ligger ikke hos overlegen selv, men hos redaksjonene som gir henne spalteplass og taletid. Det er først og fremst TV2, Nettavisen og Dagbladet som skal opplyse om dobbeltrollen og hennes kobling til Novo Nordisk.

    Redaksjonene burde enten benyttet en uavhengig kilde eller sørget for å informere oss som publikum på en ryddig måte. De kan fint gjøre jobben sin uten å dra Samira Lekhals faglige kompetanse i tvil. De trenger bare opplyse.

    Enkelt og greit.

    For meg som publikum er det imidlertid vesensforskjell mellom disse to introduksjonene av overlegen:

    1. “Du er overlege ved Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst og leder for Re-start.”
    2. “Du er overlege ved Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst og leder av Re-start, som for øvrig er finansiert av og utviklet i samarbeid med Novo Nordisk, produsenten av den nye medisinen vi skal snakke om i dag.”

    Som publikum og forbruker ønsker jeg å bli servert informasjonen, slik at jeg selv kan bedømme hvorvidt det er relevant eller ei for min oppfattelse av saken. Når redaksjonene, bevisst eller ubevisst, velger å ikke opplyse om dette, har de allerede gjort en vurdering på mine vegne som jeg vil ha meg frabedt.

    Man kan kanskje argumentere for at slike såkalte industribindinger, eller samarbeid mellom fagmiljø og næring, er helt vanlig og et nødvendig virkemiddel i kampen mot “fedmeepidemien”. I mine øyne endrer ikke det saken. Tvert i mot gjør det bare medias rolle som en uavhengig formidler enda viktigere. Jeg forventer bedre.

    Novo Nordisk driver først og fremst business, ikke veldedighet og altruistisk folkeopplysning.

    Selv om forebygging av overvekt og fedme er viktig både for folkehelsen og samfunnsøkonomien, må vi ikke glemme at Novo Nordisk først og fremst er en kommersiell aktør hvis fremste ansvar er å tilfredsstille sine aksjonærer og nå selskapets finansielle mål. Det gjelder også når de støtter bedrifter og prosjekter av typen Samira Lekhals driver.

    Og selv om temaet “fedme” anses som samfunnskritisk, og saker som omhandler vekt genererer mange klikk hos nettavisene, må ikke media hoppe bukk over viktigheten av transparens og kildekritikk. Fagpersonene media er avhengig av har ofte en egeninteresse og et ønske om å påvirke. Det må tas på alvor.

    Så når Samira Lekhal, eller andre fagpersoner i det offentlige helsevesen, uttaler seg om Novo Nordisk sin nyeste slankemedisin, og samtidig leder en bedrift finansiert av dette selskapet ønsker jeg å vite.

    Så kan jeg tenke mitt. Enkelt og greit.

    PS. Det finnes mye forskning som viser at interessekonflikter kan påvirke for eksempel kliniske beslutninger. Den Norske Legeforening har en interessant artikkel om temaet: https://tidsskriftet.no/2012/06/kronikk/interessekonflikter-en-kunnskapsbasert-tilnaerming

    PPS. Som et lite apropos vet man også at forskeres økonomiske bindinger til industrien er knyttet til positive studieresultater. Forskningsstudiene bak Wegovy er finansiert av Novo Nordisk selv, og flere av de oppførte forfatterne har oppgitt interessekonflikter i form av økonomiske bindinger til legemiddelfirmaet.

    Hvorfor skriver jeg om dette?

    • Jeg er selv tjukk, eller “lider av fedme, en kronisk, men kontrollerbar sykdom” som Novo Nordisk og Re-start ville sagt.
    • Jeg er opptatt av ryddighet, transparens og uavhengighet hos fagpersonene jeg møter i det offentlige Helsenorge, både i rollen som pasient, men også som publikum og mottaker av deres råd og budskap når de opptrer i media. Her har media en viktig rolle slik at jeg som forbruker kan skille skitt og kanel.
    • Koblingen mellom Lekhal og legemiddelfirmaet er uheldig, spesielt når hun uttaler seg spesifikt om et av deres produkter. Det går ut over hennes og medias troverdighet og tillit.
    • Jeg kontaktet tidligere i januar både TV2 og Nettavisen med en oppfordring om å oppdatere sine nettsaker med denne tilleggsopplysningen. Jeg kan per dags dato (25.01.23) ikke se at det er gjort.
    • Jeg informerte samtidig Samira Lekhal om at jeg syntes denne interessekonflikten var uheldig, og at det er uryddig at hun opptrer i offentligheten både i kraft av å være overlege ved Helse Sør-Øst (som jo automatisk gir kredibilitet og faglig tyngde) og samtidig i kraft av å være leder av et selskap som er støttet av Novo Nordisk. I min bok kan man ikke fritt sjonglere disse to titlene eller rollene om hverandre, i alle fall ikke uten at det går utover integritet og troverdighet.
    • Jeg har ikke fått svar på hva som utløste honoraret fra Novo Nordisk på 244.800,- til Samira Lekhal AS i 2021, og om det har en sammenheng med det som i dag er blitt foretaket Re-start AS eller gjelder andre tjenester.
    • Jeg har ikke funnet ut hvilke andre økonomiske bidragsytere selskapet har, men ser at selve innholdet på deres nettsider utarbeides av flere ulike fagressurser innen feltet. Mye av innholdet disse fagressursene har utarbeidet merkes allikevel “Innhold produsert på oppdrag fra Novo Nordisk”. Re-start sier dette om samarbeidet:

      “Novo Nordisk er samarbeidspartner. Novo Nordisk har finansiert utvikling av innhold og betaler for publisering av materiale på re-start.no. Materiale som er utarbeidet av Novo Nordisk er merket med at det er utviklet av Novo Nordisk.”

  • Bivirkninger av Bright Line Eating / Spis deg fri: – Du er ikke alene

    Mitt allerede anstrengte forhold til kropp og mat ble ytterligere påvirket i negativ retning av denne slankemetoden.

    I romjulen 2022 fortalte jeg derfor på min Instagram-konto om noen av bivirkningene jeg har slitt med underveis og i etterkant av årene med metoden. Mange kjente seg igjen og delte egne erfaringer, og jeg samlet de i en liste.

    Kanskje kjenner du deg igjen i ett av punktene, kanskje i flere. Det er mye kraft i å vite at man ikke er alene.

    Oppsummering av egne og andres erfaringer

    • Plutselig ukontrollert overspising, spesielt etter å ha nådd “målvekt” og helt uten tidligere overspisingshistorikk.
    • Flere rapporterer om oppblomstring av gammel bulimi.
    • Et anstrengt/ødelagt forhold til grønnsaker. Avsmak og aversjon, kroppen sier et tydelig nei.
    • Et sterkt kompensasjonsbehov dersom man spiste “av planen” i form av feil mengder. Resulterte ofte i (over)spising resten av dagen, vanskelig å stoppe.
    • Frykt for å få for lite. Besatt av å spise opp hvert eneste riskorn og “makse” den tillatte mengden slik at maten fyller mest mulig (f.eks. koke havregrøten med ekstra mye vann). Les mer her.
    • En intens “rezoom”-syklus. Les mer her.
    • Hektet på vektnedgangen i seg selv, og følelsen av kontroll.
    • Ekstrem redsel for å gå opp i vekt igjen. Les mer her.
    • Uro når man ikke får veid maten.
    • Plutselig og ukontrollert dragning mot mat som er “innafor planen”, men som man tidligere ikke har vært tiltrukket av. Noen gjengangere var frøknekkebrød (frø = protein), mais- og riskaker (mais = grønnsak, ris = korn), potetgull (potet = korn).

    Høna eller egget?

    Mange av oss som tiltrekkes av metoden har med oss mye kroppsforakt og mange mislykkede slankeforsøk i bagasjen. Var det da metoden i seg selv som gjorde utslaget, eller var jeg bare ekstra sårbar gitt min lange slankehistorie?

    Det har jeg tenkt mye på. For meg er svaret sammensatt. Det er imidlertid ingen tvil om at de sterke restriksjonene (f.eks. “linjene”) kombinert med narrativet om at jeg var avhengig og at totalavhold derfor var eneste vei til frihet, gjorde at jeg fullstendig mistet kontakten med meg selv og kroppens egentlige behov. Kombinert med en sterk forakt for min tjukke (og kortvarige tynne) kropp slo dette uheldig ut for meg.

    Et kaloriunderskudd er et kaloriunderskudd

    Kroppen diskriminerer imidlertid ikke. Den vet ikke forskjell på om sulten skyldes en ekte hungersnød eller om du følger Grete Roede eller Spis deg fri. Det er sterke fysiologiske krefter i sving som forsøker å passe på deg, spesielt etter et større vekttap. Det skyldes ikke en sterk “sabotør” eller en indre “food indulger”. Kroppen er i alarmberedskap. Å få kontakt med den rasjonelle delen av hjernen din under slike omstendigheter er ikke enkelt.

    Det kjennes i dag absurd å si det høyt, men selv etter nærmere 40 kg ned tenkte jeg at: “Dette er ikke slanking. Dette er bærekraftig og vil vare livet ut. ”

    Det var først da jeg turte å gi slipp på ideen om at Bright Line Eating / Spis deg fri var noe spesielt, og plukket metoden ned fra den pidestallen jeg hadde plassert den på, at mye falt på plass og jeg kunne begynne å reparere forholdet mitt til maten og kroppen.

  • Ekspertråd, mat og moral: Å spise er ikke å synde

    Kjære lege,

    Ord teller. Jeg spisser ørene og er ekstra lydhør når du snakker. Vær varsom.

    «Maten de styrer unna»

    Som erfaren slanker med et forstyrret forhold til kropp og mat, hadde jeg slukt denne artikkelen rått. VG vet selvfølgelig det. De hadde allerede hatt saken bak betalingsmur i flere uker før den dukket opp i papiravisen.

    Jeg har sluttet fred med kroppen og maten nå, men mine gamle restriktive tankemønstre lar seg lett lokke frem fra mørket. Det holdt å lese overskriften. Den falske følelsen av trygghet i alle reglene jeg navigerte etter kom på lynvisitt i form av høy puls og klump i magen.

    Mat, helse og kropp selger

    Overskriften suger meg inn og minner meg om alle årene jeg konstant jaktet etter brikken som manglet, kunnskap jeg kunne ha gått glipp av, råd jeg ennå ikke hadde fulgt i forsøket på å få orden på det hersens endringsprosjektet som kroppen min var. Oss erfarne slankere og andre med et forstyrret forhold til kropp og mat, gir gladelig fra oss noen kroner i jakten på en mindre kropp.

    Ditt ansikt, «kjendislegens» ansikt, drar klikkraten og løssalget opp til deilige høyder.

    Mine over tretti år med forsøk på å optimalisere trening, mat og mengder i håp om å få kroppen til å lystre, har gjort meg god på å skille skitt og kanel. En sak med respekterte fagpersoner veier derfor automatisk tungt, mye tyngre enn mange av de klassiske tabloidsakene om kosthold.

    I artikkelen serveres jeg kostholdsanbefalinger á la Helsedirektoratet, lett krydret med historier om ditt eget forhold til mat i hverdagen. Det hele lukter litt som de populære (og kritiserte) «what I eat in a day»-videoene fra TikTok og Instagram.

    «Jammen, det er jo positivt at jeg gir et ærlig bilde av hvordan jeg spiser, ikke glatter over virkeligheten? At jeg viser at jeg er som folk flest?»

    Var det kanskje det du tenkte da du valgte å svare på journalistens spørsmål om hva du unner deg og hva du unngår? At det er underholdende og bare gjør deg mer folkelig og lett å like?

    En lege dropper sukker og melk i kaffen. En annen hopper over frokosten. Kjendislegen fra TV har godteri i bilen som hun av og til «tyr til» hvis hun er veldig sulten og antakeligvis i en «dårlig» periode for ellers tillater hun det maks to ganger i uken.

    Artikkelen gir meg et slags sammenlikningsgrunnlag jeg lett kan matche mine egne (u)vaner opp mot for å finne differansen, finne feilen eller kanskje løsningen? For i tillegg til å være kunnskapsrik, er du som kjendislege attpåtil slank. Du har åpenbart gjort noe riktig, fått med deg noe jeg ikke har. Kanskje vil din kunnskap gi meg et eureka-øyeblikk som gjør at alt endelig faller på plass? Slik resonnerer mitt slankeforstyrrede hode.

    En av legene innrømmer at hun av og til spiser godteri i stedet for mat når hun er sulten – som regel i bilen. Det er gammelt nytt for en sliten slanker som meg at bil + (over)spising = sant. Bilen byr på ensomhet og avstand fra verden. Den er et pusterom. Bare viktig å slette alle spor etter «syndingen» før du forlater bilen, trekker pusten og trer over dørterskelen hjemme klar for å lage «ordentlig» mat du spiser i passende mengder. Ikke ultraprosessert må vite, men mat fra bunnen av og aller helst med norske råvarer, som en av de andre legene presiserer at hun gjør.

    Vi lever et samfunn hvor mat og moral er så tett sammenfiltret at vi knapt legger merke til det.

    Å synde.
    Unngå, styre unna.
    Falle for fristelser.
    Spise ugreie mengder.
    Sunt. Usunt.
    For mye kos.
    Så dårlig som det går an å bli.

    Det er sterke ord ladet til randen med skyld, skam og moral.

    Men å spise er ikke å synde!

    Mon tro om kanskje noe av grunnen til at enkelte av oss ikke kan ha sjokolade og potetgull i hus, nettopp er fordi vi ser på enkelte matvarer som forbuden frukt?

    Aldri dessert.
    Alltid sukkerfritt.
    Aldri choco pops.
    Godteri, men bare litt og maks to ganger i uken.

    Regler og restriksjoner. Matvarer plassert så høyt opp på en pidestall at lengselen etter de kjennes umettelig. Så når man først er i gang med å spise får man benytte sjansen. Det blir jo lenge til neste gang.

    Overstige dagsbehovet.
    Kompensere.
    Trene mer for å kunne spise.

    Kosthold, helse og kropp er temaer som bør behandles med varsomhet. Vi er mange voksne som har et veldig forstyrret forhold til kropp og mat, som allerede er topptrent i å kompensere for å få balanse i kaloriregnskapet enten ved å trene eller ved å straffe oss selv med mindre mat enn det kroppen trenger. Og vi vet at ungdommen i økende grad sliter med disse problemstillingene.

    Så kjære lege,

    Trå varsomt. Enten du vil eller ei, er du i kraft av din tittel og hvite legefrakk hevet over meg på et vis.

    Ja, jeg vet at VG, avisene, har ansvar for innpakningen. Nettopp derfor er det kanskje greit å tenke seg om en ekstra gang. Det gir kanskje ikke alltid verdi å by på seg selv?

    Dine matregler, hva du har på tallerkenen og at du mener jeg bør droppe boller fra bensinstasjonen hjelper meg ikke.

    Vi trenger ikke flere anekdoter, tips og råd utenfra. Vi trenger å finne tilbake til tilliten til oss selv og den trofaste kroppen, signalene den sender. Og vi trenger å huske på at god helse er så innmari mye mer enn hva vi spiser. Det er så mye vi kan gjøre for å ta godt vare på vår fysiske og psykiske helse, som ikke handler om mat. God helse er mye mer enn vekt. Og vekten – den har vi en ganske begrenset påvirkningskraft over.

    Som er erfaren slanker kan jeg allerede alt for mye. Så mye at jeg sluttet å lytte til kroppen.

    Og til deg, kjære deg, erfarne slanker:

    Du er til å stole på. Drit i hva Wasim og Kaveh spiser. Hold øynene på din egen tallerken. Du kan allerede alt for mye.

    Hvor langt har det egentlig tatt deg?

    31.12.24: Denne teksten er skrevet om en gammel avisartikkel fra høsten 2022. Den ble liggende upublisert. Jeg fant den igjen da jeg ryddet i arkivet, og den føles fortsatt aktuell – spesielt med tanke på nyåret og fordi jeg nylig har diskutert matregler kontra det å lytte til og stole på kroppen på Instagram. Publiserer den derfor.