Noe står i veien!

Problemet er imidlertid mer sammensatt enn Aftenpostens framstilling.

Så her er fire punkter som viser hvor jeg mener Aftenpostens kommentar bommer, og hvorfor den ikke nødvendigvis bidrar til bedre behandling og forståelse av mennesker med overspisingslidelse:

1. Kildene er ikke uhildede og gjør konklusjonen unyansert

Artikkelens konklusjon bygger hovedsakelig på uttalelser fra fedmeekspertene Jøran Hjelmesæth og Riccardo Dalle Grave, begge medisinere med et primært faglig fokus på vektreduksjon som behandlingsmål.

Deres synspunkter reflekterer derfor mye av problemet med hvordan overspisingslidelse sees på hos mennesker med høy vekt: En manglende helhetlig forståelse som ivaretar hele mennesket – hode, kropp og sjel – på tvers av fagområder, og et behandlingstilbud preget av et sterkt vektbias.

Som et lite «PS» er det verdt å merke seg at konferansen Lund refererer til, European Congress on Obesity, sponses av legemiddelprodusenter som Novo Nordisk og Lilly – selskaper med kommersielle interesser i å opprettholde fokuset på fedme som en kronisk sykdom som krever livslang behandling.

Til sammen farger dette Lunds konklusjoner, direkte og indirekte.

2. Trivialisering ved bruk av personlige anekdoter

Å si «vi overspiser alle innimellom» er som å starte en diskusjon om depresjon med «vi er alle triste av og til» eller å påstå «alle blir litt nervøse før en presentasjon» i en samtale om angstlidelser.

Slike uttalelser undergraver kompleksiteten og alvorligheten ved psykiske lidelser. De er dessverre ikke uvanlige.

Lunds forsøk på å skape gjenkjennelighet med en slik anekdote forsterker en av hovedutfordringene til mennesker som sliter med overspising:

Mange som oppsøker helsevesenet blir ikke fanget opp, og enda flere unngår å søke hjelp på grunn av skam, internalisert vektstigma, og følelsen av at overspising er noe man bør fikse på egenhånd fordi «alle andre» tilsynelatende klarer det.

At Lund trekker inn ultraprosessert mat som en årsak til overspising, oppleves som en unødvendig moralsk pekefinger i denne sammenhengen. Det er dog ikke et uvanlig grep eller tankefelle å gå i.

Det forsterker også opplevelsen mennesker i store kropper ofte har: Et helsevesen som ikke ser forbi vekten, men i stedet fokuserer på BMI, kalorier, trening og optimalisering av kosthold med vekttap for øye. Og dermed mer ser på overspisingen som et hinder på veien mot et vekttap, snarere enn en tilstand hvor det er viktig å adressere de underliggende psykologiske årsakene til overspisingen.

3. Konklusjonen bygger på et falskt premiss

Konklusjonen «Klart du kan slutte å overspise og bli slankere» bygger på et falskt premiss, nemlig at eksperter som Hjelmesæth og andre innen fedmefeltet har funnet en løsning som gjør varig vekttap mulig for de fleste. Forskningen understøtter ikke dette. Ved å tviholde på dette narrativet bidrar man til å forsterke vektstigma, både i samfunnet og hos mennesker med kroppsstørrelser utenfor normen.

For å opprettholde et vekttap må mange ty til livslang restriktiv atferd, samtidig som de kjemper mot sterke biologiske krefter som forhøyet sultfølelse og lavere forbrenning.

Disse kreftene kan – helt uavhengig av om man har overspisingslidelse eller ei – medføre overspising fordi kroppen ikke skiller mellom sult trigget av kalorirestriksjoner som en del av et «livsstilsendringsendringsprosjekt» og ekte hungersnød.

Dette kommer i tillegg til de underliggende psykiske faktorene som følger denne lidelsen, og utgjør kjernen i hvorfor det vanskelig for hvem som helst å opprettholde et vekttap over tid.  

Sult er sult – også for mennesker i store kropper. Og alle fortjener å spise seg mette, uavhengig av størrelse.

4. Overser vektstigmaets effekter: Ønsker vi bedre helse eller lavere vekt?

Når vi snakker om den forhøyede risikoen mennesker med høy vekt har for diverse sykdommer, har forskningen i stor grad unnlatt å undersøke hvordan vektstigma bidrar til disse helseproblemene.

Ved å ignorere stigmaets effekter, risikerer man å forsterke feilaktige antakelser om at vekten alene er den primære årsaken til dårlig helse, mens stigma og diskriminering er viktige medvirkende faktorer.

(Og som Lund sier – pasientene ønsker seg både mindre overspising og en tynnere kropp. Det er ikke rart gitt samfunnets dype forakt for tjukke kropper.)

Men ved automatisk å inkludere «slankere» som et mål for bedre helse, spesielt for mennesker med overspisingslidelse, bidrar man til å opprettholde et skadelig narrativ som hindrer en mer helhetlig forståelse av helse, som også inkluderer de psykiske og sosiale faktorene.

Vi må heller ikke glemme at leger og forskere innen fedmefeltet også er mennesker, og dermed preges forskningen ofte av den eldgamle oppfatningen om at «slank alltid er bedre enn tykk.»

Denne fordommen er mye eldre enn fedmeepidemien, og vektstigmaets dype kulturelle forankring overses ofte totalt.

Veien videre: Hvordan kan vi snakke annerledes om helse?

Mye av det Jøran Hjelmesæth sa denne dagen på Villa Sult var direkte feil, og reflekterer ikke faktisk hva forskningen og kunnskapen om overspisingslidelse totalt sett sier oss.

Det er derfor uheldig at dette videreformidles uten særlig kritisk tekning.

For i dag tar praten rundt vekt primært utgangspunkt i det medisinske perspektivet, også når det gjelder psykiske lidelser som overspisingslidelse er et godt eksempel på. De fleste antar automatisk at vekttap for mennesker med høy vekt er en forutsetning for god helse, og at det varige sunne vekttapet er oppnåelig bare man forsøker på den riktige måten.

Jeg håper imidlertid på en fremtid hvor vi kan løfte blikket fra vekt og BMI. Disse målene for helse har ikke tatt oss særlig langt, og hvis det er én ting forskningen har vist, er det at vekten kanskje er den faktoren vi mennesker har minst påvirkningskraft på, av alt vi faktisk kan gjøre for å bedre helsa vår – uten at det involverer slanking og restriksjoner i ulik innpakning.

Skal vi komme videre, trengs det nye og mer nyanserte tanker fra fagpersonene som i dag dominerer denne samtalen.

Vi trenger forskere fra mange ulike fagområder som kan bringe inn friske perspektiver, slik at vi ikke forblir fastlåst i den dogmatismen og fastlåstheten som i stor grad preger diskursen om helse, overvekt og fedme i dag.

Den gavner ingen.

Vi trenger også journalister som utfordrer det etablerte på en bedre måte enn det gjøres i dag, og hjelper oss som samfunn med å løfte blikket.

Det er bra at Aftenposten sender Joacim Lund til Villa Sult for å dekke overspisingslidelse, men det ville vært enda bedre om han som journalist tok innover seg det snevre synet på helse som både Hjelmesæth og samfunnet generelt preges av – og ikke minst hvor oversett vektstigma er i denne diskursen. 

Denne oversette tilstanden fortjener at både medisinerne, psykologene og journalistene lytter mer til menneskene lidelsen faktisk rammer. At perspektivene til Hilde Østby og Marit Røste, som også var til stede hos Villa Sult denne dagen og har egne erfaringer med overspising, ikke ble inkludert i Lunds kommentar, er både forunderlig og uheldig.

For vi vil jo at verden skal gå framover, ikke bare opprettholde status quo?

Jeg håper Aftenposten tar utfordringen.

Innlegget Overspisingslidelse og slanking hånd i hånd? Fire ting Aftenposten og Joacim Lund bommer på dukket først opp på Marianne Sæbø.

Om vi kunne hatt en debatt, en offentlig samtale, eller et intervju som handler om tjukke menneskers livserfaringer, kunnskap og kropper – uten at journalisten sporenstreks kontrer med:

«Jammen, hva med helsa?»
«Fedme er jo en stor kostnad for samfunnet.»
«Vi må tørre å snakke om farene ved overvekt!»

Det. Er. Så. Forutsigbart.

Media oppfører seg som de velkjente trollene som alltid dukker opp i kommentarfeltet når tjukke mennesker våger å vise seg i offentligheten uten skam. Dette er deres versjon av «pass på at du ikke glorifiser fedme» og «slutt å promotere usunnhet». Og de får velvillig hjelp av såkalte “eksperter” som uten å blunke stiller opp og bidrar til å opprettholde ensidighet og stigma.

For Gud forby at media gir taletid til noen fra en stigmatisert gruppe uten at de samtidig må påpeke hvor farlig det er å være en del av denne gruppen.

Gud forby at media tar seg bryet med å få frem kompleksitet og nye perspektiver.

Gud forby at oss med en kroppsstørrelse som faller utenfor normen får snakke ut, uten at en “ekspert” må inn fra sidelinjen for å “nyansere”.

Så ja – det hadde vært innmari forfriskende om vi faktisk ble lyttet til i det offentlige rom. Og ikke først og fremst ble sett på som tikkende bomber som er dummere enn folk flest og ikke helt har skjønt forskjellen på livsstilsendring og slanking.

Det hadde vært forfriskende om media og «ekspertene» snart ble ferdige med å løpe rundt som hodeløse høns, fanget i moralsk panikk over fedmeepidemien.

Evner ingen å stoppe opp og zoome ut? Se helhet, strukturer, sammenhenger og at vi alle er hele mennesker?

Synes vi det er så deilig å kunne ha noen å se ned på, føle oss bedre enn, at vi ikke gidder å ta vektstigma og bekjempelse av fordommer mot tjukke på alvor?

Kroppstørrelsen var aldri problemet. Kanskje, om noen lyttet, ville de høre og forstå.

Men det er klart – det ville kreve at noen innrømmer at de har tatt feil. Og det koster antakelig mer enn de er villige til å betale.

Lenge leve dogmatismen.

Innlegget Om tjukke menneskers stemmer i offentligheten (lenge leve dogmatismen) dukket først opp på Marianne Sæbø.

Alle barn, uavhengig av vekt, trenger et samfunn som legger til rette for trygghet, inkludering, matglede, variert kosthold, et trygt matmiljø, bevegelse og god psykisk helse.

Vi må løfte blikket fra vekten og gi ansvaret tilbake til beslutningstagere, politikere og fagfolk. God helse er mer enn vekt, og vekten har vi mindre innflytelse over enn vi liker å tro.

Vektscreening gir hverken bedre folkehelse eller lavere vekt. Det er på tide å ta debatten i stedet for ukritisk å lene seg på Helsedirektoratets retningslinjer, slik Aftenposten gjør.

Barna våre fortjener bedre.

Teksten over er er min kommentar til Aftenpostens leder «Sett barna på vekten» som ble publisert i Aftenposten 14.07.24. Teksten under er hentet fra Instagram hvor jeg delte min kommentar:

“Ansvarsfraskrivelse!”, sier noen i kommentarfeltet.
“Men hva med helsa? Overvekt er jo farlig!”, roper andre på automatikk.

Jeg synes det sier mye om oss som samfunn.

Det er som om vi er i en slags kollektiv “freeze”-tilstand hva gjelder temaet vekt og helse. Evnen til nytenkning ser ut til å være forduftet. Vi evner ikke zoome ut og se saken i en større sammenheng, fra flere vinkler. Og ikke minst: Se oss for de hele menneskene vi er!

Aftenpostens konklusjon på lederplass gav meg gufs av noe gammelt og utdatert. Hvilket verdisyn ligger til grunn for deres vurderinger?

Og når ikke en gang pressen utfordrer status quo ved å bedrive litt god, gammeldags kritisk, gravende journalistikk før de konkluderer på lederplass, blir jeg både trist og bekymret.

Og det mest alvorlige: Midt i det hele har vi mistet mennesket helt av syne. Språket som brukes om barn, foreldre, mennesker med høy vekt er fordomsfullt, kaldt og dehumaniserende.

Skal vi få et bedre samfunn for barna våre, må det endring til på mange nivåer. Det kan ta tid, og vi trenger at media bidrar i stedet for å bygge opp under eksisterende fordommer og opprettholder det unyanserte narrativet som råder i det offentlige ordskiftet omkring temaet vekt.

Skulle det være en journalist som leser dette og ønsker tips til noen nye innfallsvinkler og temaer hva gjelder vekt og helse – ta kontakt. Det finnes mye å ta av.

Innlegget Misforstått effekt av å veie barn dukket først opp på Marianne Sæbø.

Jeg husker det som om det var i går. Dagen jeg veide meg hos helsesøster. Avkledd og sårbar i underbukse og undertrøye, foran en autoritetsperson som helsesøster jo er.

«Du er ikke tjukk, men du er lubben og må passe vekta»

Hun trengte ikke si noe mer. Jeg visste allerede at tjukk var feil og farlig. Ekkelt og stygt.

Og jeg hadde øyne og hadde selvfølgelig allerede observert at jeg ikke var av de tynneste. Dessuten ble de tjukke barna i klassen mobbet. Jeg ville ikke bli kalt “feit gris” og “Miss Piggy” slik de ble. Det siste jeg ønsket var å få uønsket oppmerksomhet rettet mot meg og kroppen min. Skolen var ikke mitt favorittsted, jeg ville absolutt ikke at det skulle bli verre.

Klart hun hadde rett. Jeg måtte passe meg!

Jeg ble sendt ut på gangen med denne nye innsikten om meg selv, vekten, skrevet ned på en lapp. Det var konkurranse blant jentene; tallene ble sammenlignet. Jeg husker fortsatt at jeg misunte venninnen min sitt mye lavere tall.

Det var i 1985. Jeg var ni og et halvt år.

Det ble et før- og etterøyeblikk.

Spør psykologer og andre som jobber med spiseforstyrrelser, og du vil få bekreftet at mange har et slikt øyeblikk å peke tilbake på som et tydelig startpunkt for et forstyrret forhold til kropp og mat.

Neste gang jeg ble veid var året blitt 1989. Jeg var (nesten) tretten og allerede godt kjent med sult og kaloriunderskudd. Det gikk i ergometersykling og tørre klibrød med magerost før skolestart.

Jeg visste hva et kosemerke var lenge før jeg nådde puberteten. Jeg sluttet ikke fred med kroppen og maten før jeg var godt over førti.

Vi veier fortsatt barna våre i 2024, til tross for uteblitt effekt.

For å sitere de tolv ledende forskerne som i 2020, noe skuffet, la fram rapporten «Forebyggelse af overvægt blandt børn og unge» i regi av danske Vidensråd for forebyggelse:

Vi aner ikke hvordan man effektivt forebygger overvekt. Vi står på bar bakke i forebyggelsen av overvekt hos barn og unge og blir nødt til å gå nye veier.

Vidensråd for forebygging (2020)

Men selv med ny viten fortsetter vi i det gamle, godt oppkjørte vektfokuserte sporet. Vi veier fortsatt barna våre i 2024 til tross for at:

• Vi vet at det å anse seg selv som overvektig, uavhengig av BMI, er forbundet med framtidig vektøkning.
• Vi vet at livsstilsintervensjoner med mål om forebygge overvekt hos barn ikke fungerer på lang sikt.
• Vi vet at vektstigma og utenforskap bidrar til økt dødelighet og dårligere helse.
• En av fire tredje­klassinger ønsker seg en annen kropp
• Vi ser en økning i spiseforstyrrelser og andre psykiske lidelser hos barn og unge

Hvorfor gjør vi det fremdeles? Hva er vi redde for skal skje dersom vi løfter blikket fra vekten og i stedet ser barna som de hele menneskene de er?

Variasjon i kroppstørrelse har alltid eksistert. Vi trenger å lære oss selv og barna at sånn er det. Alle er like mye verdt. Punktum.

Jeg tror ikke det finnes helsesykepleiere som ønsker noe annet enn godt for barna våre. Det er systemet som må endres, rammebetingelsene vi beveger oss innenfor. Også må ansvaret tilbake der det hører hjemme, til beslutningstakere, politikere og fagfolk. De må løfte blikket fra vekten og fokuser på at vi er hele mennesker. Og la for guds skyld barna få spise seg mette, uansett hva tallet på vekten viser.

Jeg skulle ønske verden så annerledes ut nå i 2024.

Mye har endret seg siden jeg vokste opp. Samtidig viser historiene jeg har fått tilsendt etter at jeg delte min frustrasjon og undring over Aftenposten sin leder «Sett barna på vekten», at vi fortsatt har et system som ikke fungerer til barnas beste. Vi har en lang vei å gå.

Vi trenger ikke sortere folk etter BMI-kategori. Helse er mer enn vekt og det finnes mer bærekraftige tiltak for god helse enn kalorirestriksjoner, matplaner og trening som tiltak for å holde balanse i energiregnskapet.

Jeg ønsker ikke empati eller forståelse som reaksjon på min historie. Den er langt fra unik. Jeg ønsker at vi blir sinte på vegne av barna våre (og barnet vi en gang var) og forlanger bedre.

Barna våre fortjener bedre. Du og jeg også.

Innlegget – Du er ikke tjukk, men du er lubben og må passe vekta dukket først opp på Marianne Sæbø.

Det er alvorlig. Vektstigma er forbundet med en økt risiko for dødelighet på nesten 60 %, ifølge studier som har undersøkt hvordan diskriminering påvirker helsa.

Dette gjelder deg, meg, naboen, din gode kollega, barnet ditt, barnebarnet ditt – de fleste nordmenn har en høy vekt.

Medienes skadelige bildebruk

Da jeg nylig intervjuet medie- og samfunnsforsker Lene Bull Christiansen i min podcast, snakket vi blant annet om hvordan ord og bilder skaper virkelighet.

Og hvordan medias fremstilling av tjukke mennesker påvirker vårt syn på oss selv og verden.

Vi kom innom fenomenet som på fagspråket kalles «hodeløse tjukkaser» (eller «headless fatties» på engelsk), som oppsto tidlig på 2000-tallet da saker om den såkalte fedmeepidemien eksploderte og media trengte bilder som illustrerte problemet.

Bilder hvor hodet er klippet vekk

Vi ser hver dag bilder av overvektige mennesker hvor hodet er klippet vekk eller skjult. Vi ser bare den tjukke kroppen, ofte bakfra og gjerne i uflatterende klær. Som regel i form av nærbilder av nakne mager hvor noen klyper i fettet eller holder et målbånd rundt. Ofte akkompagnert av unaturlig store porsjoner usunn mat.

Bildene plasseres under negative og sensasjonelle overskrifter om risikofaktorer og samfunnsøkonomiske belastninger, eller tips til hvordan du kan få det farlige magefettet til å forsvinne.

– Når hodet ikke vises, fjernes menneskeligheten fullstendig. Når historiene handler om at fedme er farlig og må bekjempes, blir tykke kropper symboler på noe truende. Dette skaper frykt både for å bli tjukk og for tjukke mennesker, som sees som en trussel mot samfunnet, sier Christiansen.

Dehumaniseringens skadelige effekter

Dehumanisering bidrar til å legitimere urettferdighet fordi det svekker empatien vi normalt ville hatt overfor andre mennesker.

– Hvis dehumaniseringen fortsetter, aksepterer samfunnet stadig hardere tiltak mot denne gruppen fordi de betraktes som mindre menneskelige. Mekanismen er godt kjent innenfor samfunnsvitenskapen. Vi har sett det samme med etniske og religiøse minoriteter. For eksempel har krigen mot terror ført til dehumanisering av muslimske minoriteter, fortsetter hun.

Det skader vår egen oppfattelse av oss selv og sier indirekte noe om tjukke menneskers plass på rangstigen i samfunnet. Det er ekstra skadelig for barna våre som også speiler seg i disse bildene og internaliserer holdningene de representerer lenge før de kan sette ord på det selv. Og det er skadelig fordi leger og andre fagfolk som er her for å hjelpe, også bare er helt vanlige mennesker som adopterer de negative stereotypene disse bildene tegner.

Økt representasjon og flere nyanser

Så hva kan du og jeg gjøre?

Det første steget er å bli bevisst problemstillingen og ta til seg kunnskap om effekten av vektstigmatisering. Og ta den ubehagelige jobben det er, å bli kjent med sine egne bevisste og ubevisste fordommer. Leser du dette, er du allerede på god vei.

Skriver du om vektrelaterte temaer, enten i avisen eller på sosiale medier, tenk gjennom bildene og ordene du bruker. Som regel kan man diskutere viktigheten av god ernæring og trening uten å bruke mennesker med overvekt og fedme som eksempler på hvorfor det lønner seg å trene eller spise på en spesiell måte. Sunn mat og bevegelse er viktig for alle, uansett kroppstørrelse.

Jobber du i en avis, sørg for at sakene du skriver illustreres av bilder som ivaretar menneskeligheten og verdigheten til de du skriver om, og ikke bare fungerer som fryktinngjytende «clickbait» som forsterker fordommer og stereotyper.

Et annet konkret tiltak er å lage en bildebase som viser overvekt på mange forskjellige måter. Nationalt Center for Overvægt i Danmark har gjort dette, og norske myndigheter må gjerne la seg inspirere. Der vises tjukke mennesker i hverdagslige situasjoner som de hele menneskene de er, på en verdig måte og med større mangfold enn det som i dag er vanlig.

Billeder er med til at skabe virkeligheden og skabe fortællinger. Lige nu er fortællingen, at personer med overvægt er dovne, dumme og uhygiejniske, og hvad der ellers kan blive påduttet af fordomme. De her billeder skal vise nuancerne.

– Nationalt Center for Overvægt

Lytt gjerne til podcastepisoden med Lene Bull Christiansen hvor vi diskuterer hva mer som kan gjøres for å gjøre verden til et litt bedre sted for tjukke mennesker.

Ta gjerne kontakt dersom du ønsker å diskutere dette temaet videre. Jeg sparrer gjerne med deg.

Definisjonen av og eksempler på dehumanisering

Når man ser på eller behandler andre mennesker som om de ikke er menneskelige, og fratar dem menneskelige egenskaper og verdighet. Det gjør det lettere å behandle dem dårlig eller urettferdig. Noen eksempler:

1. Språkbruk: Når man bruker nedsettende kallenavn eller omtaler en gruppe mennesker som dyr, objekter eller maskiner. For eksempel, å kalle en person for «trussel», «kostnad» eller «parasitt» for å antyde at de er uverdige eller skadelige.
2. I media: Når mediene fremstiller en gruppe mennesker som mindre intelligente, mindre følsomme eller mindre komplekse enn andre. For eksempel, hvis nyhetsdekningen av en bestemt etnisk gruppe bare viser dem som kriminelle eller fattige, men aldri som dyktige eller vellykkede mennesker.
3. Politikk og lovverk: Når politikere eller lover behandler en gruppe mennesker som mindre verdt eller mindre beskyttet av loven. For eksempel, lover som avviser rettighetene til en bestemt minoritetsgruppe, eller politikere som omtaler flyktninger som en «trussel» eller «bølge» i stedet for som mennesker som søker trygghet.
4. Historiske eksempler: Under Holocaust ble jøder og andre minoriteter omtalt som «undermennesker» og behandlet på grusomme måter, noe som gjorde det lettere for nazistene å rettferdiggjøre deres utryddelsespolitikk.

Kilde: Chat GPT, 27.05.24

Innlegget Hodeløse tjukkaser: Hvor ble det av menneskeligheten? dukket først opp på Marianne Sæbø.

Det er ikke mange i Norge som skriver om temaet. Jeg ble nysgjerrig og tok en titt.

Ingen kildehenvisninger

Når man gir ut en bok man tjener penger på, er det etisk tvilsomt å plukke fra andres arbeid uten å kreditere og gi kontekst. Når det gjelder intuitiv spising, er det fremdeles lett å komme unna med en slik unnlatelse siden veldig få nordmenn har et forhold til hva denne tilnærmingen til mat egentlig innebærer.

I boken skrives det altså om “intuitiv spising”, men uten referanser til rammeverkets opprinnelse.

Boken inneholdt faktisk ingen referanser overhodet, selv om den i stor grad er bygget over eksisterende tankegods og modeller innenfor fagområder som omhandler emosjonell spising, overspising etc..

Selve ordene “intuitiv spising” er ikke beskyttet av opphavsrett. Til det er de alt for generiske, og det er kanskje det forlaget Nor og forfatteren Torunn Ytrehus lener seg på?

Boken «Inuitive Eating» hvor rammeverket inngår, er imidlertid beskyttet av opphavsrett.

Det kan jo hende forlaget har innhentet tillatelse?

Uansett hadde en kildehenvisning eller to vært på sin plass, spesielt siden innholdet tas ut av sin opprinnelige kontekst og dermed mister viktige aspekter og sin opprinnelige intensjon.

Å låne fra andre uten å si ifra, er det ok?

I Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) sin etiske sjekkliste for sakprosa står blant annet dette under avsnittet for sitater og kildehenvisninger:

Mange sakprosabøker bygger helt eller delvis på andres arbeider. Forfattere av populære fremstillinger er like forpliktet til å respektere opphavsretten som forfattere av vitenskapelige utgivelser.

• Hvordan er det redegjort for hva som er sitater og omskrevne sitater hentet fra andre?
• Er mengden sitater av rimelig omfang, slik at boken fremstår som et selvstendig verk?
• Hvordan har forfatter og forlag ivaretatt rettighetene til andres stoff som boken bygger på?
• Finnes det formuleringer uten anførselstegn i teksten som også finnes i andre verk?
• Er organiseringen av stoffet originalt for fremstillingen, eller finnes den også i andres verk?
• Er andres verk kreditert i henhold til «god skikk»?
• Fremgår det klart hva som er forfatterens egne funn, og hva som er andres oppdagelser?

NFFO: https://nffo.no/juridisk/etisk-sjekkliste/5-sitater-og-kildehenvisninger

Men selv ikke når de ti prinsippene (dog lettere omskrevet), som utgjør selve kjernen i intuitiv spising, listes opp ved siden av sult- og metthetsskalaen (som for øvrig heller ikke et originalt verk produsert av forfatteren), nevnes noe som kan gi leseren en forståelse av at dette ikke er forfatterens egne ord og oppdagelser, men et evidensbasert rammeverk med en validert vurderingsskala («assessment scale») som har vært i utvikling siden det først ble introdusert helt tilbake i 1995.

Det blir litt som om jeg skulle skrevet en bok om viktigheten av å spise råvarebasert, og i den skisserte en modell hvor jeg delte maten inn i fire grupper basert på prosesseringsgrad. Også utelater jeg å nevne at det er ikke jeg som har funnet på denne inndelingen, men at det faktisk er et allerede etablert rammeverk med et konkret opphav, en spesifikk hensikt og forskning knyttet til seg (NOVA-klassifiseringen for deg som lurer).

Så hvis du vil du lære mer om hva intuitiv spising egentlig er, anbefaler jeg i stedet disse bøkene:

«Intuitive Eating» (4. utgave) av Evelyn Tribole og Elyse Resch (den originale boken):
https://www.adlibris.com/no/bok/intuitive-eating-4th-edition-9781250255198

«Vejen til vægtneutral sundhed: Intuitiv spising» av Inger Bols (mer lettlest siden den er på et skandinavisk språk, og her er innholdet gjengitt i rett kontekst og delt med tillatelse):
https://www.adlibris.com/no/bok/intuitiv-spisning-9788740666212

Innlegget «Cherry picking» og intuitiv spising: Å låne fra andre uten å si ifra, er det ok? dukket først opp på Marianne Sæbø.

Les det originale Instagram-innlegget mitt om saken her.

Til orientering ble kommentarene under Lekhals innlegg slettet i det jeg publiserte mitt innlegg.

Klart det er ubehagelig å få negativ oppmerksomhet rettet mot seg, men dette gjelder sak og ikke person. Hun er ikke «bare» en influenser som har glemt å merke en story med «reklame for egen bedrift». Hun er en lege ansatt i det offentlige Helse-Norge, som samtidig driver flere private selskaper som er finansiert av midler fra ulike private aktører.

Vedkommende benyttes titt og ofte som ekspert i media i saker som gjelder fedme og overvekt. Da er det problematisk at selskapene hennes har mottatt over 4 millioner fra produsenten av slankemedisinen Wegovy, blant annet for å bygge et nettsted (og selskap) dedikert til å utdanne det norske folk, både pasienter og helsepersonell, om nettopp disse temaene. Og det er ekstra alvorlig at hun ikke opplyser tydelig om disse bindingene, slik Legemiddelverket påpeker.

Jeg reagerte på dette allerede i januar 2023 da media benyttet henne som kilde i saker om Norgeslanseringen av Wegovy uten å informere oss avislesere og tv-tittere om de økonomiske bindingene.

Les hele saken «Slankemedisin, media og uheldige dobbeltroller» her.

“Kjøpt og betalt av slankesprøyter»

Så – tilbake til heiaropene i Lekhals lukkede kommentarfelt hvor jeg egentlig hadde ønsket vi kunne ta debatten:

Nei, ingen sier at lege Samira Lekhal er “kjøpt og betalt av slankesprøyter”. Det blir i så fall en omskriving av sakens kjerne. Dette handler ikke om klaging på at vedkommende “jobber for et sunnere samfunn”. Det handler om at leger skal følge legemiddelforskriften.

Lege Samira Lekhal holdt i regi av sitt selskap re-start.no i mars 2023 et webinar for helsepersonell om overvekt. Legemiddelverket deltok og reagerte sterkt:

Annonsørinnhold betalt av Novo Nordisk

De konkluderte med at webinaret var i strid med reklamebestemmelsene i legemiddelforskriften, og at materiellet som ble vist frem i webinaret både var eid og betalt av Novo Nordisk, produsenten bak blant annet slankesprøyten Wegovy, og således var som annonsørinnhold å regne.

Du kan lese Legemiddelverkets fulle vedtak her.

Lege eller influenser?

Kritikken mot Lekhal gjelder ikke at hun “bare” har holdt foredrag for Novo Nordisk slik det ble skrevet i kommentarfeltet:

Å bygge en informasjonsplattform som Re-start med penger fra en legemiddelprodusent, byr på mange etiske problemstillinger som forsterkes av at hun samtidig opptrer i offentligheten i kraft av sin stilling som overlege ved et offentlig sykehus. Den tittelen gir henne automatisk ekstra kredibilitet og tyngde. Novo Nordisk er den store vinneren.

Se detaljert oversikt over utbetalinger fra Novo Nordisk til Samira Lekhal, GreeNugde og Re-start her.

Samira Lekhal har i ulike sammenhenger forklart seg med at hun tror på viktigheten av samarbeid på tvers av fag og næring/industri “for å finne nye løsninger” og “få ting gjort”.

Da beveger hun seg på mange vis over fra rollen «fagperson» til «influenser», og får et par ekstra hatter og regelverk hun må passe på med tanke på transparens og merking av innhold som “reklame”. Sånn må det være. Man kan ikke få særbehandling i kraft av tittelen «lege».

Personlig er jeg ikke begeistret over å bli servert råd om vektnedgang sponset og utformet av noen som har økonomiske interesser i meg som tjukk pasient. Det handler ikke om manglende faglig fundamentering av rådene som gis. Det lukter rett og slett bare vondt. Det kommer med en bismak. Noen har en agenda. Åpenhet er viktig.

PS. Tross oppmerksomheten rundt hennes koblinger til Novo, har media fremdeles mye å hente på å oppgi hennes bindinger, eller – aller helst – finne andre kilder når det gjelder saker som omhandler slankesprøyter og nærliggende temaer. For selv om temaet “fedme” anses som samfunnskritisk, og saker som omhandler vekt genererer mange klikk hos nettavisene, må ikke media hoppe bukk over viktigheten av transparens og kildekritikk. Fagpersonene media er avhengig av har ofte en egeninteresse og et ønske om å påvirke. Det må tas på alvor. Vi som forbrukere fortjener å bli informert.

PPS. Morgenbladet hadde en god sak om temaet 2. april 2024. Les saken her (bak betalingsmur).

Innlegget Lege, influenser eller kanskje begge deler? dukket først opp på Marianne Sæbø.

Han kjente meg ikke, men så en tjukk kropp og la kjapt to og to sammen:

Mennesket framfor meg har ingen problemer med å få i seg nok mat. Og skulle det så være, har hun uansett litt å gå på. Ingen fare her.

Han forventet ikke et svar. Det var et retorisk spørsmål.

Konklusjoner ble dratt uten at et eneste spørsmål ble stilt. Vi i tjukke kropper er så vant med det at vi nesten ikke legger merke til det selv.

Jeg gruet meg til den ubehagelige undersøkelsen han straks skulle utføre. Gastroskopi er ikke akkurat en spaopplevelse. Jeg orket ikke ta kampen. Ikke nå.

For jeg er sårbar og nervøs der jeg sitter. Maktbalansen mellom oss er skeiv.

Så jeg oppfører meg. Velger minste motstands vei og lar legens fordommer forbigå i stillhet.

Du skulle bare visst, tenkte jeg i mitt stille sinn.

Han skulle bare visst hvordan årsaken til at jeg havnet på kontoret hans (svelgeproblemer) vekket gamle restriktive tanker fordi jeg desperat forsøkte å finne ut hva og når jeg kunne spise, uten at det gav smerter og ubehag.

Som igjen gjorde at jeg undertrykket appetitten helt til jeg til slutt kjente på en ulvehunger som fikk fram spisemønstere jeg helt hadde glemt at jeg en gang kjempet mot på daglig basis.

Jeg ble skremt av å plutselig få besøk av de gamle håpefulle tankene om at:

«Yes! Kanskje denne tilstanden eller sykdommen er det som gjør at jeg endelig klarer å bli tynnere!»

Etter å ha hatt matro i flere år, var det dritskummelt å oppleve hvordan all rasjonalitet ble overstyrt av kroppens sterke instinkter. Sulten kropp = fare på ferde. Alarmen gikk. Frykt overtok styringen.

Jeg mener ikke legen var ondskapsfull. Han var en hyggelig mann.

Dette er bare et ørlite eksempel på hvordan stigma påvirker meg og andre med kropper som min.

Leger er bare helt vanlig mennesker oppvokst i en kultur hvor normalen er et fordomsfullt syn på mennesker i store kropper.

Leger er ikke bedre enn andre. Men de BURDE være det. For slik det er nå er mange langt unna å innfri løftet om å ikke gjøre skade.

Innlegget «Og du har ikke problemer med appetitten, antar jeg?» dukket først opp på Marianne Sæbø.

Jeg søkte håpefullt på «maintenance phase» («vedlikeholdsfasen») i Spotify, fant denne podcasten og gjøv håpefullt løs på et par episoder, men ble direkte skuffet og indignert. Dette handlet jo absolutt ikke om hvordan jeg kunne holde vekten! Tvert i mot hevdet de at jeg antakelig ikke hadde så stor kontroll over vekten som jeg selv trodde (og håpet på). Det var altså dårlig med vedlikeholdsråd å spore, så jeg rygget forsiktig ut og det tok en stund før jeg gjenoppdaget podcasten.

Nå har jeg til gjengjeld slukt nesten alle episodene, og blitt veldig glad i vertene Aubrey Gordon og Michael Hobbes sin uformelle, humoristiske og varme måte å formidle på.

Podcasten har røsket tak i mange dype fordommer i meg selv, og serverer nyanser og kunnskap som ikke kommer fram i dagens mediebilde hva gjelder vekt, «wellness» og helse.

Maintenance Phase har gjort meg klokere, mer nysgjerrig og kritisk, sint og provosert. Den har dessuten gitt meg ny innsikt i det bildet jeg har hatt av meg selv som tjukk, og ikke minst om bildet verden har av kropper som min.

Jeg vil påstå den passer både for tykke og tynne. For vi tjukke trenger virkelig flere tynne allierte i den verden vi lever med i dag, skal vi komme stigmaet og diskrimineringen vi opplever til livs.

Mine episodeanbefalinger

Podcasten har som mål å avsløre, beskrive og «debunke» (feilaktig) vitenskap bak helsefarsotter, velværetrender og populære ernæringsråd.

Det ligger mye research bak episodene, og de er gode på sette temaene de diskuterer i en historisk og kulturell kontekst. De formidler det som til tider er kompleks forskning på en forståelig måte, og selv om podcasten har mange referanser til amerikansk kultur, er det mye som er overførbart til norske forhold.

Under finner du et utvalg episoder som har gitt meg et stort utbytte:

1. The Body Mass Index
   
   «The BMI is EVERYWHERE. But is it scientific or scientif-ish? While many Americans think of the body mass index as an objective measure of health, its history reveals a more complicated story. This week, Mike and Aubrey tackle the first in a two-part series about the BMI and the “Obesity Epidemic.” Along the way they visit 18th century Belgium, learn a gross new acronym and dissect Dracula’s facial features.»
   
   
2. The Obesity Epidemic
   
   «Over the last 30 years, fatness has been defined as a risk factor for disease, then a disease in itself, then a global epidemic. What caused this rapid shift? Who’s gonna join our group of B-roll vigilantes? And did we just hear Morgan Freeman?»
   
   
3. Is being fat bad for you?
   
   «For nearly four decades, Americans have heard a simple story about health, longevity and obesity. This week, we learn it’s a little more complicated.«
   
   
4. «Glorifying obesity» and other myths about fat people
   
   «This week, we’re talking about Aubrey’s new book, «‘You Just Need To Lose Weight’ and 19 Other Myths About Fat People.» And we’re yelling about Piers Morgan as a little treat.»
   
   
5. The Trouble With Calories
   
   «Weight loss is as simple as “calories in, calories out,” right? Or — gasp — could the reply guys be wrong!? This week, we dig in on the surprisingly complex science behind a seemingly simple calculation.»
   

For en (tidligere) selverklært sukkeravhengig var det også interessant å lytte til episoden The Trouble With Sugar. Der tar de for seg tre vanlige oppfatninger om sukker, nemlig at det forårsaker hyperaktivitet hos barn, er like avhengighetsskapende som kokain og øker blodsukkeret på en universell og forutsigbar måte.

Jeg kan også anbefale episodene om Dr. Oz, Oprah, The Biggest Loser og Super Size Me, alle kulturelle fenomener mange av oss er vokst opp med, og som nærmest ubevisst har preget meg og mitt forhold til slanking, kropp og trening. Eller var det bare meg som kjøpte slanke- og treningsbøkene til Jillian Michaels og Bob Harper i håp om å «lykkes»? Grøss.

Innlegget Fem favorittepisoder fra podcasten Maintenance Phase dukket først opp på Marianne Sæbø.

Fra og med 2. januar 2023 ble slankemedisinen Wegovy tilgjengelig i Norge. Medisinen produseres av legemiddelprodusenten Novo Nordisk og selges også i USA og Danmark.

Norgeslanseringen ble behørig omtalt i norske medier. Spesielt synlig i mediedekningen var overlege Samira Lekhal ved Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst. Hun snakket varmt om den nye slankemedisinen, både på TV og i flere av landets aviser, og omtalte den blant annet som “en revolusjon” og som det største som har skjedd innen fagfeltet på mange år.

Andre som uttalte seg i saken var leder for Norsk forening for allmennmedisin og leder for Landsforeningen for overvektige. Begge var generelt mer avmålte i sin begeistring blant annet fordi medisinen:

• Har sterke bivirkninger
• Koster mye (kr. 2 775 per måned)
• Må tas livet ut
• Ikke gjør noe med de bakenforliggende årsakene til overvekt og fedme

De etterlyste også tydeligere retningslinjer for når medisinen bør forskrives, og påpekte at flere av helsegevinstene medisinen potensielt kan bidra til også kan oppnås uten bruk av legemidler.

Økonomiske bindinger mellom overlege Lekhal og Novo Nordisk

I tillegg til jobben som overlege ved et offentlig sykehus, leder Samira Lekhal et selskap som er finansiert av og utviklet i samarbeid med Novo Nordisk, legemiddelprodusenten bak den aktuelle slankemedisinen. Ingen av redaksjonene som valgte å benytte Lekhal som kilde i denne saken, opplyste imidlertid om hennes tilknytning til Novo Nordisk.

TV2 Nyhetskanalen valgte sågar å titulere henne både som overlege i Helse Sør-Øst og leder av det aktuelle Novo Nordisk-finaniserte selskapet, og hun rakk selv å nevne selskapet sitt ved navn i løpet av debatten.

Interessekonflikten ble ikke nevnt. Hvorfor?

Å bli gjort klar over koblingen og overlegens dobbeltrolle er høyst relevant for meg som publikum.

For det første bidrar det til å gjøre konteksten for nyhetssaken mer sannferdig og nyansert. Det gir meg som mottaker større mulighet til å “tenke sjæl” og trekke egne slutninger. For det andre er dette er opplysninger som er lett tilgjengelig gjennom selskapets egne nettsider. Her har pressen et ansvar. Jeg som forbruker og publikum skal slippe å google for å finne ut av denne type informasjon.

Mon tro om ikke det er dette Pressens Faglige Utvalg (PFU) henviser til i Vær varsom-plakatens paragraf 2.3 under avsnittet som omhandler viktigheten av at mediene ivaretar egen integritet og troverdighet, slik at publikum kan ha tillit til journalistikken?

“Vis åpenhet om bakenforliggende forhold som kan være relevante for publikums oppfatning av det journalistiske innholdet.”

– Vær varsom-plakaten, 2.3

Samira Lekhals uttalelser kan være helt upåvirket av denne finansielle bindingen. Faglig sett kan budskapet hun formidler, både som overlege og leder av dette private selskapet, være solid og i tråd med alle nasjonale retningslinjer for kosthold og behandling av overvekt og fedme. Kanskje har hun heller ikke personlig “tjent penger på” nevnte selskap, og har heller ikke forsøkt å skjule sin dobbeltrolle. Det spiller ingen rolle i denne sammenheng.

Ansvaret ligger hos redaksjonene som gir bort spalteplass og taletid

Ansvaret for å ivareta transparens ligger ikke hos overlegen selv, men hos redaksjonene som gir henne spalteplass og taletid. Det er først og fremst TV2, Nettavisen og Dagbladet som skal opplyse om dobbeltrollen og hennes kobling til Novo Nordisk.

Redaksjonene burde enten benyttet en uavhengig kilde eller sørget for å informere oss som publikum på en ryddig måte. De kan fint gjøre jobben sin uten å dra Samira Lekhals faglige kompetanse i tvil. De trenger bare opplyse.

Enkelt og greit.

For meg som publikum er det imidlertid vesensforskjell mellom disse to introduksjonene av overlegen:

1. “Du er overlege ved Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst og leder for Re-start.”
2. “Du er overlege ved Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst og leder av Re-start, som for øvrig er finansiert av og utviklet i samarbeid med Novo Nordisk, produsenten av den nye medisinen vi skal snakke om i dag.”

Som publikum og forbruker ønsker jeg å bli servert informasjonen, slik at jeg selv kan bedømme hvorvidt det er relevant eller ei for min oppfattelse av saken. Når redaksjonene, bevisst eller ubevisst, velger å ikke opplyse om dette, har de allerede gjort en vurdering på mine vegne som jeg vil ha meg frabedt.

Man kan kanskje argumentere for at slike såkalte industribindinger, eller samarbeid mellom fagmiljø og næring, er helt vanlig og et nødvendig virkemiddel i kampen mot “fedmeepidemien”. I mine øyne endrer ikke det saken. Tvert i mot gjør det bare medias rolle som en uavhengig formidler enda viktigere. Jeg forventer bedre.

Novo Nordisk driver først og fremst business, ikke veldedighet og altruistisk folkeopplysning.

Selv om forebygging av overvekt og fedme er viktig både for folkehelsen og samfunnsøkonomien, må vi ikke glemme at Novo Nordisk først og fremst er en kommersiell aktør hvis fremste ansvar er å tilfredsstille sine aksjonærer og nå selskapets finansielle mål. Det gjelder også når de støtter bedrifter og prosjekter av typen Samira Lekhals driver.

Og selv om temaet “fedme” anses som samfunnskritisk, og saker som omhandler vekt genererer mange klikk hos nettavisene, må ikke media hoppe bukk over viktigheten av transparens og kildekritikk. Fagpersonene media er avhengig av har ofte en egeninteresse og et ønske om å påvirke. Det må tas på alvor.

Så når Samira Lekhal, eller andre fagpersoner i det offentlige helsevesen, uttaler seg om Novo Nordisk sin nyeste slankemedisin, og samtidig leder en bedrift finansiert av dette selskapet ønsker jeg å vite.

Så kan jeg tenke mitt. Enkelt og greit.

PS. Det finnes mye forskning som viser at interessekonflikter kan påvirke for eksempel kliniske beslutninger. Den Norske Legeforening har en interessant artikkel om temaet: https://tidsskriftet.no/2012/06/kronikk/interessekonflikter-en-kunnskapsbasert-tilnaerming

PPS. Som et lite apropos vet man også at forskeres økonomiske bindinger til industrien er knyttet til positive studieresultater. Forskningsstudiene bak Wegovy er finansiert av Novo Nordisk selv, og flere av de oppførte forfatterne har oppgitt interessekonflikter i form av økonomiske bindinger til legemiddelfirmaet.

Hvorfor skriver jeg om dette?

• Jeg er selv tjukk, eller “lider av fedme, en kronisk, men kontrollerbar sykdom” som Novo Nordisk og Re-start ville sagt.
• Jeg er opptatt av ryddighet, transparens og uavhengighet hos fagpersonene jeg møter i det offentlige Helsenorge, både i rollen som pasient, men også som publikum og mottaker av deres råd og budskap når de opptrer i media. Her har media en viktig rolle slik at jeg som forbruker kan skille skitt og kanel. Koblingen mellom Lekhal og legemiddelfirmaet er uheldig, spesielt når hun uttaler seg spesifikt om et av deres produkter. Det går ut over hennes og medias troverdighet og tillit.
• Jeg kontaktet tidligere i januar både TV2 og Nettavisen med en oppfordring om å oppdatere sine nettsaker med denne tilleggsopplysningen. Jeg kan per dags dato (25.01.23) ikke se at det er gjort.
• Jeg informerte samtidig Samira Lekhal om at jeg syntes denne interessekonflikten var uheldig, og at det er uryddig at hun opptrer i offentligheten både i kraft av å være overlege ved Helse Sør-Øst (som jo automatisk gir kredibilitet og faglig tyngde) og samtidig i kraft av å være leder av et selskap som er støttet av Novo Nordisk. I min bok kan man ikke fritt sjonglere disse to titlene eller rollene om hverandre, i alle fall ikke uten at det går utover integritet og troverdighet.
• Se skjermbilder under for mine kommentarer på Samiras Instagram-innlegg som hun publiserte i etterkant av TV2-debatten.
• Jeg har ikke fått svar på hva som utløste honoraret fra Novo Nordisk på 244.800,- til Samira Lekhal AS i 2021(ref. skjermbilde 3/3), og om det har en sammenheng med det som i dag er blitt foretaket Re-start AS eller gjelder andre tjenester.
• Jeg har ikke funnet ut hvilke andre økonomiske bidragsytere selskapet har, men ser at selve innholdet på deres nettsider utarbeides av flere ulike fagressurser innen feltet. Mye av innholdet disse fagressursene har utarbeidet merkes allikevel “Innhold produsert på oppdrag fra Novo Nordisk”. Re-start sier videre dette om samarbeidet:
  
  “Novo Nordisk er samarbeidspartner. Novo Nordisk har finansiert utvikling av innhold og betaler for publisering av materiale på re-start.no. Materiale som er utarbeidet av Novo Nordisk er merket med at det er utviklet av Novo Nordisk.”

Innlegget Slankemedisin, media og uheldige dobbeltroller dukket først opp på Marianne Sæbø.